Basement Boys lever i beste velgående!

Det er nok noen som vil være enig med meg i at perioden fra midten av 90-tallet til begynnelsen av 00-tallet var den moderne housens glanstid. Skjønt glanstid. Det politisk korrekte ville nok imidlertid være å hevde at perioden fra den spede fødsel med Jamie Principles "Your Love" og Jesse Saunders' "On and On" i '84/'85 til tidlig 90-tall var glanstiden. Vel, den diskusjonen skal jeg la ligge, for dette notatet er ikke ment som noe annet enn en hyllest til labelet Basement Boys og produksjonsteamet The Basement Boys.

Produksjonsteamet startet faktisk i '86, men de labelet ble ikke lagt i støpeskjeen før i 1994. Hvem er Basement Boys? Teddy Douglas, Thommy Davis, DJ Spen, Gary Hudgins, Irvin Madden og Jay Steinhour (senere ble også Karizma assosiert medlem). Det var disse gutta som i '86 ville lage musikk og som altså i '94 startet labelet. De har sluppet tolvere med - og produsert - alle som betyr noe innen sjelfull house: Michelle Weeks, Belita Woods, Leroy Burgess, Jasper Street Company, Soul Providers, Kenny Bobien, Sublevel, Crystal Waters, Russel, Ultra Naté, Martha Wash, Mass Order, Ann Nesby...listen kunne fortsatt i det uendelige.

I 2001 mistet imidlertid labelet sin distribusjonsavtale med Strictly Rhythm (av naturlige årsaker da også dette eminente labelet gikk inn (men gjenoppsto under Defected for en tid tilbake)) og dermed også (av en eller annen grunn) fokuset på sjelfull house. I dag konsentrerer de seg mest om soul og jazz og fullengdere i stedet for tolvere. Forstå det den som kan.

The Basement Boys lever likevel videre i beste velgående, og jeg får frysninger hver gang jeg hører en ny release de har produsert. I dag driver DJ Spen Code Red som slipper den ene tolveren fetere enn den andre. Thommy Davis er innom. Det er også Gary Hudgins på keys og Irvin Madden på bass (sammen med DJ Spen er det dem som er The Muthafunkaz) i tillegg til en og annen sjelden opptreden av Karizma Stadig hører jeg en del av de samme elementene som de var gode på på 90-tallet. Det er utrolig deilig å høre at noen holder fast ved et sound som andre ville kastet på båten med en gang de møtte litt motgang fordi det ikke er "kommersielt" og "salgbart". Disse gutta har fått kjørt seg, men nå går labelet knallbra. Det viser seg at folk fortsatt elsker deres særegne sound. Og jeg jubler av glede!

Roisin Murphy - Let Me Know [EMI]

Album version / Andy Cato Vedra mix / Joey Negro's Destination Boogie Vocal / Cry Baby - Paul Oakenfold mix

Første gang jeg hørte Let Me Know gikk det kaldt nedover ryggen... Jeg tenkte tilbake på alle de gode Moloko-minnene som ligger under skallebarken: Sing It Back, The Time Is Now, Familiar Feelings, Cannot Contain This, Forever More. Maken til hitmakere, som samtidig har en usedvanlig kunstnerisk integritet i behold, skal man lete lenge etter.

Når Roisin skulle gå solo ble jeg skeptisk, men tatt i betraktning at Moloko har holdt på siden 1993, så var det kanskje på tide. Så ble jeg skeptisk igjen da jeg hørte at Matthew Herbert skulle produsere og være med på å skrive albumet. Mannen som er kjent for å bruke kroppslyder som basisen for enkelte låter er ikke akkurat til å stole på. Skepsisen viste seg å slå til, for Ruby Blue fra 2005 ble et svakt album.

Hennes nye album, Overpowered, derimot har vært på markedet siden midten av oktober, og det jeg har hørt hittil lover utrolig godt. Det virker også som om hun er klok av skade, for hele albumet er co-produsert og co-skrevet (hva i all verden er et godt norsk ord for det?!) av flere andre artister, ikke bare én. Jeg nevner noen i fleng: Seiji (fra Bugz in the Attic), Andy Cato (fra Groove Armada) og Jimmy Douglass (gammel helt som har skrevet og produsert siden 70-tallet, blant andre for Otis Redding og Bette Midler). Det må jo bli bra.

Denne nydelige låta er skrevet og produsert sammen med Andy Cato, og det er selvsagt Joey Negro-mixen som er obligatorisk. Herlig retrodisco, en bassgang fra himmelen og Roisins vokal som må komme fra et sted over himmelen (hvor nå enn det måtte være). De andre mixene og Cry Baby-låta er det bare å hoppe bukk over. Enkelt, ikke sant?

DJ Fudge - The Flavaz EP [Suburban]

DJ Fudge feat. Mani Hoffman - Live & Love / DJ Fudge - Midnight Sun / DJ Fudge - Grysor

Suburban, enda et label relatert til Soulfuric og Defected, er her klar med en ny EP fra DJ Fudge.

Første låta er en vokalhouse stormer av klassisk kaliber. Dette oser av 2000, og i denne sammenhengen er det et kvalitetsstempel av de sjeldne. Tenk tilbake på Defecteds første samler DefCom1 og dere skjønner hva jeg mener: Vokal med en egen evne til å balsamere sjela, melodilinjer og instrumentering som tilfører låta akkurat den musikalitet som kjennetegner en godt produsert sjelfull houselåt. Pure bliss!

Midnight Sun er en mer strippet låt. Tenk Jimpster ispedd en dose world og du er inne på noe. Jeg er ikke helt sikker på om DJ Fudge er på sitt beste her, men jeg husker det tok meg litt tid å like en annen av hans låter, Mechouga, også. Dette er en låt som nok ikke vil komme opp der i popularitet, men den har potensial til å gjøre noe lignende. At den er plassert som A2-låt gjør det imidlertid ikke bedre...

Grysor er en låt man nesten kan høre bare ved å si tittelen og lukke øynene. Dette er nok en gang DJ Fudge slik vi kjenner han fra Soulfuric-releasen Mechouga. Litt worldaktig beat, med klare synthstabs. Likevel føler jeg at akkurat denne låta nok ikke har kommet så mye lenger på slutten enn der den begynte. Det er driv, bevares, men det skjer liksom likevel ikke stort.

Her satser vi altså soleklart på Live & Love. Jeg må nok innrømme at da jeg hørte akkurat den låta på Juno for første gang, så tok det meg nøyaktig fem sekunder å legge skiva i kørja...

Jeg noterer også at selveste Aaron Ross fra Fanatix er executive producer på skiva. Hva er det han IKKE har fingrene borti for tiden. Gjennomprofesjonell fyr i hvert fall, som nok skuffer noe med de to siste låtene på denne skiva, men den første er lett gjenkjennelig stil.

TG - The Night Surf EP [Fling Recordings]

Night Surf / Jam In My Pan / For Sure

Nok en skive fra Kent-baserte Fling Recordings, denne gangen fra TG, eller Tim Green som han egentlig heter. Med sine 22 år spås han en lysende fremtid innen crossoveren produsent/dj. Han er en av få som - til tross for sin purunge alder - allerede behersker dette til fingerspissene. Han har allerede - bare fra 2006 til 2007 - hele syv releaser bak seg, brorparten på labelet Four:Twenty Recordings.

Første låt er minimalistisk helt til Green introduserer en ekstra skarp. Frem til det punktet minner dette om en vel rask låt, men når skarpen kommer inn kommer også en ekstra dimensjon som gjør at beatet setter seg på en helt annen måte. Smart trekk. Green gjør bruk av enkelte tribalelementer også - noen udefinerbare pottelyder - men det er bassen og de små detaljene som virkelig gjør denne låta. Nydelige harmonier fremkommer over bassen (som også styrer melodilinjen i låta), og de minner faktisk mye om noe vi i gamle dager laget på en Roland Jupiter 7. Skal ikke se bort ifra at unge Green har skaffet seg noen oldschool plugins.

Andre låta er helt ordinær, og gjør ikke så veldig mye for meg. Her synes jeg Green beveger seg vel mye inn i minimalistenes forkjærlighet for blips&bloops. Det blir for mye og for kjedelig. Dessverre.

Tredje og siste låt på denne EP-en faller litt i samme kategori som andre låta, men denne gangen er problemet en helt grusom bruk av spoken word-samplinger som er distortet helt ut i det bisarre.

Det virker som om Greens største problem er at han produserer for mye, og har for få rundt seg som kan si stopp. At bare én av tre låter på en EP holder mål må på en måte kunne godtas for en kar i såpass ung alder, men Fling burde definitivt ha bedt ham gå hjem og prøve hardere. Det tror jeg både han og Fling ville tjent på. Men den første låta er altså helt nydelig, og nok en gang leverer de også et fantastisk flott cover. All ære til dem for det.

Le Noir - Eleny [Fling Recordings]

Main Mix / Luke Dzierzek Remix / Radio Slave Panorama Garage Remix

Det er like deilig hver gang. Nei, jeg snakker ikke om det første møtet en latterlig vakker dame, men om å oppdage et nytt label!

Britiske Fling Recordings er et slikt nytt bekjentskap. Labelet er basert i Kent. Ikke akkurat verdens navle med andre ord, men gud bdre for noen releaser hittil! Av nettsiden leser jeg at de har særdeles ambisiøse målsetninger, men bevares - ikke galt å ha noe å strekke seg etter. Med bare tre skiver utgitt skal de nemlig bringe oss "the most forward thinking music whilst simultaneously throwing mind blowing partys with the best djs in the world"...intet mindre.

DJ-ene vet jeg lite om, men av tre skiver utgitt, la jeg to i kørja. Solid nivå hittil med andre ord.

Dette er labelets andre utgivelse, og bak den står sveitsiske Leandro Fina. Ung og lovende! Spent på hva han kommer opp med etter dette. Main mixen er definitivt den man bør gå for her. Dyp, dyp house, med et meget tydelig stikk av detroit techno. Dette gjelder særlig i de klassiske strykerarrangementene, men også helt klart i beatet. Måten Fina hopper over det fjerde beatet i baren for så å peise på med et dobbelt i starten igjen er et klassisk detroit-grep. En teknikk som i housens verden særlig ble mestret til fingerspissene av Danny Tenaglia. Nydelig!

Luke Dzierzek remixen er fin også, men når aldri main mixen til knehasene.

All honnør til Fling for å ha fått med seg overhypede Radio Slave på laget. Det kostet sikkert godt med ståler, men kan nok være med på å booste salget betraktelig, hvilket er bra for utviklingen av labelet. Selve mixen er venstrehåndsarbeid av aller tydeligste sort. Totalt off-key synth som kværner i bakgrunnen og enerverende solo-fiolin gneldrende over. Litt som å ha med et medlem av Fläskkvartetten, bare dopet på heroin. Ser for meg at vedkommende ligger i hjørnet med buen i hånd, og akkurat i det han såvidt greier å slepe armen over kroppen kommer han borti strengene en stakket stund. Kanskje litt overdrevet, men det er ikke mye innlevelse å spore her - stol på meg.

En siste ting som krever en kommentar: Coverarten er noe av det nydeligste jeg har sett siden Buzzin' Fly. Likheten med covrene til proggerne i Amon Düül er slående, og det sier ikke lite.

Rett i sjela...PERMANENT!

Jess, bedre sent enn aldri - i dobbel forstand. Rundt to måneder siden siste post, men viktigere: Den sjelfulle housens gjeninntreden i Oslos klubbscene. Ildsjelene Fonkjooze, Dalminjo og Niclas holdt fest med overraskende godt besøk 2. november. Det var ren nytelse, og enda bedre: De returnerer i januar. Mer om det siden.

Sjelen er tilbake i Oslo...snart

Så kan vi konstatere at 2. november blir en dag i den sjelfulle housens tegn i Oslo!!! Etter at Ray Coker valgte å flytte tilbake til UK/US, med sporadiske opptredener på Bliss i Gøteborg, oppsto det et kraftig vakuum i hovedstaden. Nå er ventetiden over!

Mer om det snart.