Strictly Rhythm hittin' the shops!!

Jepp, nå har de remastrede juvelene fra det legendariske labelet Strictly Rhythm begynt å lande i platehyllene rundt om på kloden!!

For et par dager siden kom følgende to titler:

The Believers - Who Dares To Believe In Me?

Skrevet og produsert av Roy Davis Jr. i 1993

Code 718 - Equinox

Skrevet og produsert av Danny Tenaglia i 1992

En haug titler er ennå ikke sluppet... Jeg kan nesten ikke holde meg her! Nå skal hullene tettes.

Kerri Chandler - The Promise [NRK]

Fish Go Deep Vocal Mix / Fish Go Deep Dub Mix

Labelet NRK har de siste årene huset folk som Quentin Harris, Nick Holder (Trackheadz) og vår mann, Kerri Chandler. På denne releasen synger han faktisk selv, og mange mener vokalsporet ikke holder mål. Jeg, imidlertid, synes det er litt småskeivt, men det er også noe av sjarmen. Kerri har alltid kjempet for det naturlige fremfor det rene. Her får han frem sitt budskap rett fra hjertet på en ærlig og upretensiøs måte, og det låter fint og aldri så lite mystisk.

Låta ble sluppet med originale Chandler-mikser på NRK i desember, og denne tolveren kom altså nå i januar.

Fish Go Deep har virkelig fått opp moment etter at de slapp The Cure And The Cause på sitt eget label Go Deep i 2005. Dennis Ferrer har imidlertid tjent vel så mye på akkurat det, da det er hans remiks som er blitt mest spilt. Jeg liker dog originalen bedre - en skikkelig god sjelfull affære. Det er virkelig på tide at Fish Go Deep får litt oppmerksomhet: De har holdt det gående siden nittitallet.

Kanskje ikke uventet, men det er Vocal Mix som fanger mitt øre. Det er mørkt, det er litt småquirky og det er umiskjennelig Chandler. Den første tolveren kan også med fordel hankes inn, men jeg liker denne littegrann bedre.

Audiowhores & Roland Clark - I'm Inspired [Defected]

Vocal Mix / Spoken Acapella / Club Mix / Club Bonus Beats

Til alle dere som mener Defected bare er kommerse klovner uten appell til undergrunnen: Take this!! Her er det pump og darkness i store nok mengder til alle.

Dette er snakkende Roland Clark på sitt aller aller beste: En nesten horroraktig spoken vokal levert med en entusiasme og et preacherpatos en Martin Luther King verdig - Reverend Roland has spoken! Jeg sier snakkende her, fordi det ikke er noen tvil om at en syngende Roland Clark er vel så bra. Altså: Om han synger eller snakker - Roland er kongen.

Denne gangen har han fått med seg Audiowhores på laget, og jeg må si dette er overraskende mørkt til dem å være. For en tid tilbake hadde de med seg Pete Simpson og gjorde en fabelaktig release i Not Going Back. Sammenligner man her, så kan man kanskje begynne å føye Audiowhores til i min nevnte liste over produsenter som viser seg frem over vidt ulike sjangere. Kanskje det virkelig er på tide å droppe sjangertenkningen?

Vocal Mix er den snilleste av de to remiksene, og med Roland Clarks spoken vokal over er nok dette vinneren for meg. Herlig dyp basslinje, en nesten trekkspillaktig (nei, det låter ikke jævlig) synthpatch som jobber inn old school-stabsa og alt kverner på og kverner på og kv...

Club Mix er i bunn og grunn samme låt som vokalmiksen, men kun med en og annen "I'm inspired..." fra Roland Clark. Av denne enkle grunn velger jeg altså vokalmiksen, hvilket neppe er noen stor bombe.

Harley & Muscle feat. Gerideau - Deeper Love [Soulstar Records]

Main Vocal / Hanna Remix / Kevin Yost's Deep Rework / Karu Remix

Ah yeah! Endelig tikker det inn en ny Soulstar-skive. Jeg har en bunke av dem fra før, og elsker dem! Physics' This Feeling og Eminences Slave To The Poison er gode eksempler på enormt høy kvalitet hva sjelhouse angår.

Main Vocal passerer som en arketypisk Harley & Muscle-miks; mellow med dype basslinjer og nydelig avmålte vokallinjer. Og apropos vokal, så er det uten tvil Gerideau som gjør denne låta. Karen har holdt på i en årrekke, sunget sammen med Blaze og var blant annet en av backingvokalistene for Bryan Chambers på en av de største gåsehudlåtene gjennom tidene, All I Do av Cleptomaniacs.

Hanna Remix er et sammensurium... En helt ufattelig slitsom og - frykter jeg - ufrivillig distortet gitarlinje plager låta tvers igjennom, og en bit av vokalen er kuttet ut og loopet, med svært lite vellykket resultat. En skrikende synth ødelegger attpåtil mye av den opplevelsen miksen kunne gitt.

Kevin Yost's Deep Rework er i og for seg grei, men jeg er en av dem som synes Todd Edwards' label i! Records var på sitt beste da han slapp sine egne ting, og ikke Yosts ting, så det sier vel litt om hvor lite fan jeg er av denne dype retningen... En pumpende basstromme og et ganske dubba og skittent sound danner ryggraden i miksen, men vokalen passer ikke inn i det hele tatt med melodien, og da blir det stryk.

Karu Remix er spennende. Definitivt en knallgod dubhouse-miks, med en herlig jamaicamanbass, jamaicaman-vokal-fill-in og en minimal synth Buzzin' Fly verdig. I motsetning til old man Yost, så klarer Karu på en utmerket måte å balansere melodi og vokal, og havner dermed meget positivt ut for meg. Karu er et interessant bekjentskap. Han er relativt ny i scenen og det skal bli kult å følge ham videre, for han har definitivt en særegen signatur.

Det eneste problemet med låta er også et arketypisk Harley & Muscle-element; lyden av en motorsykkel som kjører forbi... Det er bare så utrolig harry, men gutta er svorne Harley Davidson-fans, og klarer ikke å produsere en eneste låt uten å tukle det til med noe MC-greier. Heldigvis ligger det i de siste sekundene av låta, så dere kan være trygge på at i hvert fall jeg har mikset over til neste låt i god tid.

Kiko Navarro - Perceptions (Music Is Here) [Pacha Recordings]

DJ Spen Mix / Richard Grey Mix / Kiko's DJ Tool

Nok en tolver fra Kiko Navarros siste album, Perceptions of Pacha! Fra før har vi blant annet fått den eminente Siempre, og på samme måte som Markus Enochson, har vår venn Navarro en unik egenskap til å krysse sjangergrenser. Jeg så akkurat et intervju med en av mine helter fra Sverige, Aril Brikha. Han var umåtelig lei alt snakket om sjangere, og med rette. Han har jo selv en god del totalt forskjellige låter - fra techno, via house til trance. Flere og flere vil komme til å følge i deres fotspor og være opptatt av å lage god musikk, uavhengig av sjanger. Og flere anmeldere og publikummere burde også være flinkere til å ta musikken for det den er, og ikke forsøke å plassere hele tiden.

Uansett: Her finnes det egentlig bare én remiks, og det er DJ Spen Mix. Richard Grey har jeg mistet for lenge siden. Jeg husker han ga ut en del godsaker på Subiminal tilbake i krittiden, og han hadde også en del snasne remikser for labelet til Morillo, men nå er alt bare ræl.

DJ Spen Mix er klassisk og pumpende Spen-vare: den har sjel, den har trøkk, den har vokal (en helt vidunderlig vakker kvinnelig, eller mannlig, sådan) og den har karakter. Det er bare å be til herren om at Spen fortsetter å være seg selv og at han fortsetter å forsyne oss househeads med saftige godbiter med jevne mellomrom.

Akabu feat. Pete Simpson & Yolanda Wynns - I'm Not Afraid Of The Future [Z]

DJ Fudge Remix / Jimpster Remixe / Acapella / Reprise


Dave Lee er tilbake under et av sine uendelig mange alias, Akabu. Det geniale med Lee er at alle hans alias konnoterer en viss stil, man vet hva man får. Joey Negro er den sjelfulle houseren, Doug Willis er diskokongen, Jakatta er filmmusikeren, Sunburst Band er diskobandet og Akabu er mørkets fyrste.



DJ Fudge Remixen er en typisk gåsehud, en smygare. Her bygger det seg opp fra et deilig beat, over en pulserende basslinje og ender i selve klimakset - koringen. Et klimaks bruker ikke vanligvis å vare særlig lenge, men i dette tilfellet var jeg konstant i himmelen fra koringen kom inn. DJ Fudge har virkelig fått kvernet ut sin særegne stil med den pulserende basslinjen. For ikke lenge siden gjorde han sjelhouse på Stalwart-labelet, men så dro han til for fullt med Mechouga på Defected. Blir spennende å følge denne karen videre.


Jimpster Remixen er litt svakere enn det vi har hørt fra denne kanten tidligere. Han har virkelig ridd minimalbølgen til det fulle med flere releaser og remikser på Ben Watts label Buzzin' Fly. Denne miksen imidlertid minner litt om Billy Jean og er faktisk litt dubba. Ikke for det, det er en feiende flott miks, men han har gjort bedre ting, og da tenker jeg særlig på Square Up og The Fugitive, samt remiksen av Kiko Navarros Siempre. Likevel er det fett å høre at han våger å eksperimentere, at han ikke bare hviler og blir nervøs for å skuffe en fanskare. Håper han fortsetter med det.