Motvillig epitaf over KlubbQuart

Som mange sikkert har fått med seg gikk Quart 07 over i historien som tidenes nedtur. Etter år med økonomisk helvete, men bookingmessig himmel, endte årets utgave i verst tenkelige situasjon. Når jeg gikk i gatene var det som jeg nærmest ventet på at høyballene skulle komme rullende (de man ser i gamle westernfilmer) - det var nesten ikke folk å se!! Jeg kunne gå med armene slått ut opp Markens gate... Jeg skal ikke bli for sentimental her, bare si litt om noe av klubbdelen under festivalen.

Mandagen tilbrakte jeg på Kick. Endelig hadde Peer fått over en av pionerene som egentlig skulle vært der i 2000, DJ Sneak. En måneds tid før dette, kom han - som én av The Todd Terry Allstars - ut med den herlige oldschool-hyllesten Get Down på det smått legendariske labelet Strictly Rhythm. Han spilte selvsagt låta, men med knappe ti folk på gulvet ble det like selvsagt en semmer opplevelse. Jeg er ikke spesielt redd for å innrømme at tårene lå rett under øyelokket. Bitterheten jeg følte i 2000 da han ikke dukket opp ispedd bitterheten over manglende oppmøte ble rett og slett for drøy. Og verre skulle det bli.

Onsdag var det duket for nok en levende legende, Kerri Chandler. Jeg gidder ikke kaste bort tid på flere bitre kommentarer, kun konstatere at jeg var vitne til nok en katastrofe. Kerri og crewet på Caledonien hadde rigget i en evighet, og han hadde til og med gjort keyboardet klart til et lite live-show! Da må det være trist når lokalet kun teller ti mennesker. Jeg orket ikke bivåne tragedien i lange trekk, og tok meg tilbake til Kick for å sjekke ut Boy George. Det ble en aldri så liten opptur, men kun fordi alle de fremmøtte befant seg på gulvet... Totalt sett var det ikke stort med folk der.

Det er betegnende at den klubben som gikk best ikke hadde booket store DJ's overhodet, bare en masse champagne. Jeg snakker om Ernst, som nemlig hadde tauet inn Oslos mest cocky klubb (for ikke snakke om klientell), Cosmo, for anldningen. La oss sammen krysse både finge og tær for at dette ikke blir veien som stakes ut for fremtidens festivalutgaver, selv om jeg ikke klarer å skjule min bekymring.

Det virker ikke som om det er så lenge siden 2000, men tidene forandrer seg. Et par sene julikvelder i 2007 virket det i hvert fall som en evighet siden glansdagene da betjeningen på Kick avrundet en lang og hektisk klubbuke ved å danse på bardisken...