Black In Soul

Basement Boys lever i beste velgående!

2008-05-18T19:34:00.006+01:00

Det er nok noen som vil være enig med meg i at perioden fra midten av 90-tallet til begynnelsen av 00-tallet var den moderne housens glanstid. Skjønt glanstid. Det politisk korrekte ville nok imidlertid være å hevde at perioden fra den spede fødsel med Jamie Principles "Your Love" og Jesse Saunders' "On and On" i '84/'85 til tidlig 90-tall var glanstiden. Vel, den diskusjonen skal jeg la ligge, for dette notatet er ikke ment som noe annet enn en hyllest til labelet Basement Boys og produksjonsteamet The Basement Boys.

Produksjonsteamet startet faktisk i '86, men de labelet ble ikke lagt i støpeskjeen før i 1994. Hvem er Basement Boys? Teddy Douglas, Thommy Davis, DJ Spen, Gary Hudgins, Irvin Madden og Jay Steinhour (senere ble også Karizma assosiert medlem). Det var disse gutta som i '86 ville lage musikk og som altså i '94 startet labelet. De har sluppet tolvere med - og produsert - alle som betyr noe innen sjelfull house: Michelle Weeks, Belita Woods, Leroy Burgess, Jasper Street Company, Soul Providers, Kenny Bobien, Sublevel, Crystal Waters, Russel, Ultra Naté, Martha Wash, Mass Order, Ann Nesby...listen kunne fortsatt i det uendelige.

I 2001 mistet imidlertid labelet sin distribusjonsavtale med Strictly Rhythm (av naturlige årsaker da også dette eminente labelet gikk inn (men gjenoppsto under Defected for en tid tilbake)) og dermed også (av en eller annen grunn) fokuset på sjelfull house. I dag konsentrerer de seg mest om soul og jazz og fullengdere i stedet for tolvere. Forstå det den som kan.

The Basement Boys lever likevel videre i beste velgående, og jeg får frysninger hver gang jeg hører en ny release de har produsert. I dag driver DJ Spen Code Red som slipper den ene tolveren fetere enn den andre. Thommy Davis er innom. Det er også Gary Hudgins på keys og Irvin Madden på bass (sammen med DJ Spen er det dem som er The Muthafunkaz) i tillegg til en og annen sjelden opptreden av Karizma Stadig hører jeg en del av de samme elementene som de var gode på på 90-tallet. Det er utrolig deilig å høre at noen holder fast ved et sound som andre ville kastet på båten med en gang de møtte litt motgang fordi det ikke er "kommersielt" og "salgbart". Disse gutta har fått kjørt seg, men nå går labelet knallbra. Det viser seg at folk fortsatt elsker deres særegne sound. Og jeg jubler av glede!

Roisin Murphy - Let Me Know [EMI]

2007-12-08T22:48:00.000+01:00

Album version / Andy Cato Vedra mix / Joey Negro's Destination Boogie Vocal / Cry Baby - Paul Oakenfold mix

Første gang jeg hørte Let Me Know gikk det kaldt nedover ryggen... Jeg tenkte tilbake på alle de gode Moloko-minnene som ligger under skallebarken: Sing It Back, The Time Is Now, Familiar Feelings, Cannot Contain This, Forever More. Maken til hitmakere, som samtidig har en usedvanlig kunstnerisk integritet i behold, skal man lete lenge etter.

Når Roisin skulle gå solo ble jeg skeptisk, men tatt i betraktning at Moloko har holdt på siden 1993, så var det kanskje på tide. Så ble jeg skeptisk igjen da jeg hørte at Matthew Herbert skulle produsere og være med på å skrive albumet. Mannen som er kjent for å bruke kroppslyder som basisen for enkelte låter er ikke akkurat til å stole på. Skepsisen viste seg å slå til, for Ruby Blue fra 2005 ble et svakt album.

Hennes nye album, Overpowered, derimot har vært på markedet siden midten av oktober, og det jeg har hørt hittil lover utrolig godt. Det virker også som om hun er klok av skade, for hele albumet er co-produsert og co-skrevet (hva i all verden er et godt norsk ord for det?!) av flere andre artister, ikke bare én. Jeg nevner noen i fleng: Seiji (fra Bugz in the Attic), Andy Cato (fra Groove Armada) og Jimmy Douglass (gammel helt som har skrevet og produsert siden 70-tallet, blant andre for Otis Redding og Bette Midler). Det må jo bli bra.

Denne nydelige låta er skrevet og produsert sammen med Andy Cato, og det er selvsagt Joey Negro-mixen som er obligatorisk. Herlig retrodisco, en bassgang fra himmelen og Roisins vokal som må komme fra et sted over himmelen (hvor nå enn det måtte være). De andre mixene og Cry Baby-låta er det bare å hoppe bukk over. Enkelt, ikke sant?

DJ Fudge - The Flavaz EP [Suburban]

2007-12-08T22:17:00.000+01:00

DJ Fudge feat. Mani Hoffman - Live & Love / DJ Fudge - Midnight Sun / DJ Fudge - Grysor

Suburban, enda et label relatert til Soulfuric og Defected, er her klar med en ny EP fra DJ Fudge.

Første låta er en vokalhouse stormer av klassisk kaliber. Dette oser av 2000, og i denne sammenhengen er det et kvalitetsstempel av de sjeldne. Tenk tilbake på Defecteds første samler DefCom1 og dere skjønner hva jeg mener: Vokal med en egen evne til å balsamere sjela, melodilinjer og instrumentering som tilfører låta akkurat den musikalitet som kjennetegner en godt produsert sjelfull houselåt. Pure bliss!

Midnight Sun er en mer strippet låt. Tenk Jimpster ispedd en dose world og du er inne på noe. Jeg er ikke helt sikker på om DJ Fudge er på sitt beste her, men jeg husker det tok meg litt tid å like en annen av hans låter, Mechouga, også. Dette er en låt som nok ikke vil komme opp der i popularitet, men den har potensial til å gjøre noe lignende. At den er plassert som A2-låt gjør det imidlertid ikke bedre...

Grysor er en låt man nesten kan høre bare ved å si tittelen og lukke øynene. Dette er nok en gang DJ Fudge slik vi kjenner han fra Soulfuric-releasen Mechouga. Litt worldaktig beat, med klare synthstabs. Likevel føler jeg at akkurat denne låta nok ikke har kommet så mye lenger på slutten enn der den begynte. Det er driv, bevares, men det skjer liksom likevel ikke stort.

Her satser vi altså soleklart på Live & Love. Jeg må nok innrømme at da jeg hørte akkurat den låta på Juno for første gang, så tok det meg nøyaktig fem sekunder å legge skiva i kørja...

Jeg noterer også at selveste Aaron Ross fra Fanatix er executive producer på skiva. Hva er det han IKKE har fingrene borti for tiden. Gjennomprofesjonell fyr i hvert fall, som nok skuffer noe med de to siste låtene på denne skiva, men den første er lett gjenkjennelig stil.

TG - The Night Surf EP [Fling Recordings]

2007-12-08T21:55:00.000+01:00

Night Surf / Jam In My Pan / For Sure

Nok en skive fra Kent-baserte Fling Recordings, denne gangen fra TG, eller Tim Green som han egentlig heter. Med sine 22 år spås han en lysende fremtid innen crossoveren produsent/dj. Han er en av få som - til tross for sin purunge alder - allerede behersker dette til fingerspissene. Han har allerede - bare fra 2006 til 2007 - hele syv releaser bak seg, brorparten på labelet Four:Twenty Recordings.

Første låt er minimalistisk helt til Green introduserer en ekstra skarp. Frem til det punktet minner dette om en vel rask låt, men når skarpen kommer inn kommer også en ekstra dimensjon som gjør at beatet setter seg på en helt annen måte. Smart trekk. Green gjør bruk av enkelte tribalelementer også - noen udefinerbare pottelyder - men det er bassen og de små detaljene som virkelig gjør denne låta. Nydelige harmonier fremkommer over bassen (som også styrer melodilinjen i låta), og de minner faktisk mye om noe vi i gamle dager laget på en Roland Jupiter 7. Skal ikke se bort ifra at unge Green har skaffet seg noen oldschool plugins.

Andre låta er helt ordinær, og gjør ikke så veldig mye for meg. Her synes jeg Green beveger seg vel mye inn i minimalistenes forkjærlighet for blips&bloops. Det blir for mye og for kjedelig. Dessverre.

Tredje og siste låt på denne EP-en faller litt i samme kategori som andre låta, men denne gangen er problemet en helt grusom bruk av spoken word-samplinger som er distortet helt ut i det bisarre.

Det virker som om Greens største problem er at han produserer for mye, og har for få rundt seg som kan si stopp. At bare én av tre låter på en EP holder mål må på en måte kunne godtas for en kar i såpass ung alder, men Fling burde definitivt ha bedt ham gå hjem og prøve hardere. Det tror jeg både han og Fling ville tjent på. Men den første låta er altså helt nydelig, og nok en gang leverer de også et fantastisk flott cover. All ære til dem for det.

Le Noir - Eleny [Fling Recordings]

2007-12-08T21:23:00.000+01:00

Main Mix / Luke Dzierzek Remix / Radio Slave Panorama Garage Remix

Det er like deilig hver gang. Nei, jeg snakker ikke om det første møtet en latterlig vakker dame, men om å oppdage et nytt label!

Britiske Fling Recordings er et slikt nytt bekjentskap. Labelet er basert i Kent. Ikke akkurat verdens navle med andre ord, men gud bdre for noen releaser hittil! Av nettsiden leser jeg at de har særdeles ambisiøse målsetninger, men bevares - ikke galt å ha noe å strekke seg etter. Med bare tre skiver utgitt skal de nemlig bringe oss "the most forward thinking music whilst simultaneously throwing mind blowing partys with the best djs in the world"...intet mindre.

DJ-ene vet jeg lite om, men av tre skiver utgitt, la jeg to i kørja. Solid nivå hittil med andre ord.

Dette er labelets andre utgivelse, og bak den står sveitsiske Leandro Fina. Ung og lovende! Spent på hva han kommer opp med etter dette. Main mixen er definitivt den man bør gå for her. Dyp, dyp house, med et meget tydelig stikk av detroit techno. Dette gjelder særlig i de klassiske strykerarrangementene, men også helt klart i beatet. Måten Fina hopper over det fjerde beatet i baren for så å peise på med et dobbelt i starten igjen er et klassisk detroit-grep. En teknikk som i housens verden særlig ble mestret til fingerspissene av Danny Tenaglia. Nydelig!

Luke Dzierzek remixen er fin også, men når aldri main mixen til knehasene.

All honnør til Fling for å ha fått med seg overhypede Radio Slave på laget. Det kostet sikkert godt med ståler, men kan nok være med på å booste salget betraktelig, hvilket er bra for utviklingen av labelet. Selve mixen er venstrehåndsarbeid av aller tydeligste sort. Totalt off-key synth som kværner i bakgrunnen og enerverende solo-fiolin gneldrende over. Litt som å ha med et medlem av Fläskkvartetten, bare dopet på heroin. Ser for meg at vedkommende ligger i hjørnet med buen i hånd, og akkurat i det han såvidt greier å slepe armen over kroppen kommer han borti strengene en stakket stund. Kanskje litt overdrevet, men det er ikke mye innlevelse å spore her - stol på meg.

En siste ting som krever en kommentar: Coverarten er noe av det nydeligste jeg har sett siden Buzzin' Fly. Likheten med covrene til proggerne i Amon Düül er slående, og det sier ikke lite.

Rett i sjela...PERMANENT!

2007-12-08T21:18:00.000+01:00

Jess, bedre sent enn aldri - i dobbel forstand. Rundt to måneder siden siste post, men viktigere: Den sjelfulle housens gjeninntreden i Oslos klubbscene. Ildsjelene Fonkjooze, Dalminjo og Niclas holdt fest med overraskende godt besøk 2. november. Det var ren nytelse, og enda bedre: De returnerer i januar. Mer om det siden.

Sjelen er tilbake i Oslo...snart

2007-09-25T19:17:00.000+01:00

Så kan vi konstatere at 2. november blir en dag i den sjelfulle housens tegn i Oslo!!! Etter at Ray Coker valgte å flytte tilbake til UK/US, med sporadiske opptredener på Bliss i Gøteborg, oppsto det et kraftig vakuum i hovedstaden. Nå er ventetiden over!

Mer om det snart.

Motvillig epitaf over KlubbQuart

2007-08-25T19:42:00.000+01:00

Som mange sikkert har fått med seg gikk Quart 07 over i historien som tidenes nedtur. Etter år med økonomisk helvete, men bookingmessig himmel, endte årets utgave i verst tenkelige situasjon. Når jeg gikk i gatene var det som jeg nærmest ventet på at høyballene skulle komme rullende (de man ser i gamle westernfilmer) - det var nesten ikke folk å se!! Jeg kunne gå med armene slått ut opp Markens gate... Jeg skal ikke bli for sentimental her, bare si litt om noe av klubbdelen under festivalen.

Mandagen tilbrakte jeg på Kick. Endelig hadde Peer fått over en av pionerene som egentlig skulle vært der i 2000, DJ Sneak. En måneds tid før dette, kom han - som én av The Todd Terry Allstars - ut med den herlige oldschool-hyllesten Get Down på det smått legendariske labelet Strictly Rhythm. Han spilte selvsagt låta, men med knappe ti folk på gulvet ble det like selvsagt en semmer opplevelse. Jeg er ikke spesielt redd for å innrømme at tårene lå rett under øyelokket. Bitterheten jeg følte i 2000 da han ikke dukket opp ispedd bitterheten over manglende oppmøte ble rett og slett for drøy. Og verre skulle det bli.

Onsdag var det duket for nok en levende legende, Kerri Chandler. Jeg gidder ikke kaste bort tid på flere bitre kommentarer, kun konstatere at jeg var vitne til nok en katastrofe. Kerri og crewet på Caledonien hadde rigget i en evighet, og han hadde til og med gjort keyboardet klart til et lite live-show! Da må det være trist når lokalet kun teller ti mennesker. Jeg orket ikke bivåne tragedien i lange trekk, og tok meg tilbake til Kick for å sjekke ut Boy George. Det ble en aldri så liten opptur, men kun fordi alle de fremmøtte befant seg på gulvet... Totalt sett var det ikke stort med folk der.

Det er betegnende at den klubben som gikk best ikke hadde booket store DJ's overhodet, bare en masse champagne. Jeg snakker om Ernst, som nemlig hadde tauet inn Oslos mest cocky klubb (for ikke snakke om klientell), Cosmo, for anldningen. La oss sammen krysse både finge og tær for at dette ikke blir veien som stakes ut for fremtidens festivalutgaver, selv om jeg ikke klarer å skjule min bekymring.

Det virker ikke som om det er så lenge siden 2000, men tidene forandrer seg. Et par sene julikvelder i 2007 virket det i hvert fall som en evighet siden glansdagene da betjeningen på Kick avrundet en lang og hektisk klubbuke ved å danse på bardisken...

Byron Stingily presents LeJuan - Piece of Meat [King Street Sounds]

2007-06-23T15:36:00.001+01:00

Quentin Harris Mix / Byron Stingily Original Mix / RC's BMC Emotion / RC's BMC Emotion Instrumental

Det er liksom typisk King Street: Å tromme noen av househistoriens største innovatører sammen med litt mer umeriterte musikere for å skape magi. Og magi er ingen overdrivelse for denne typen utgivelser.

Låta er skrevet sammen med Quentin Harris, og det bærer hele produksjonen preg av. For noen år siden revolusjonerte han housen ved å blande technoelementer fra Detroit inn i Chicago-housemiksen. Flere har forsøkt å kopiere dette uten hell. Han er og blir unik og vi hører ham i denne produksjonen særlig i det særegne beatsoundet, men også i strykerarrangementet. Denne LeJuan Harrington er det ikke stort med informasjon om, men han hadde i hvert fall backing vokalen på Ten Citys album That Was Then and This is Now fra '94. Kanskje ikke så rart da, at det nettopp er frontfigur i Ten City, Byron Stingily, som trekker ham frem i lyset. Det er nemlig ingen tvil om at karen har potensial, og han føyer seg pent inn i rekken som en yngre krysning mellom Robert Owens og nettopp Byron Stingily. Verdt å merke seg er det også at Carla Prather figurerer som kordame. Hun har jo blant annet flere utgivelser sammen med Mr. A.L.I. bak seg.

Quentin Harris Mix er klassisk Harris, som nevnt over. Dypt og mørkt.

Byron Stingily Original Mix har som nevnt over også klare spor av Harris' produksjon. Tunge og dype beats samt synthlinjer preger lydbildet. Det er faktisk ikke så stor forskjell på de første to miksene, og for min egen del kommer jeg nok til å spille dem om hverandre.

RC's BMC Emotion kjører på med Ron Carrolls umiskjennelige "Body Music"-signatur: Litt trappetrinnaktig basslinje og farlig pumpende beat. Selv om denne miksen har et visst historisk sus over seg, kan jeg ikke noe for at jeg synes den er en smule cheesy... Bevares, den inneholder klassiske handclaps og feiende flott vokal, men det er noe med den basslinjen til Ron Carroll, av og til. Det samme gjelder i og for seg også for RC's BMC Emotion Instrumental. Den tilfører ikke så veldig mye nytt til lydbildet.

Gå for de to første sporene på denne tolveren.

D.I.T.A. feat. Joi Cardwell - Celia / A Beautiful Life [Face The Music Japan]

2007-06-23T15:12:00.000+01:00

Main Mix / Radio Edit / Yoku Dub / Instrumental

Jeg har ingen anelse om hva D.I.T.A. står for, men jeg vet at konstellasjonen inneholder et medlem fra japanske A Hundred Birds i tillegg til Joi Cardwell på vokal, og det holder i massevis for meg. Og da tenker jeg ikke bare på A Hundred Birds' orkestrale coverversjoner av klassikere som Jaguar og Black Water, men også Joi Cardwells tidligere vokalprestasjoner: Jump For Joi, Love And Devotion og Be Yourself.

Main Mix har et klassisk japansk sound: Organisk med en nydelig, kvinnelig vokal med et uendelig catchy refreng (ref. Studio Apartment, Daishi Dance og Reel People (ja, jeg vet at sistnevnte er britiske, men de jobber mye i Japan og gir ut mye eksklusivt stoff der)). Ingen av disse miksene er primetime-materiale, men gud bedre så vakker musikk!

Yoku Dub låter litt boksaktig og det tar vanvittig lang tid før bassen trer inn. Litt kjedelig rett og slett.

Instrumental er nettopp det, uten å tilføre noen særlig spennende elementer. Gå for Main Mix her.

Ce Ce Peniston - I'm Feelin' U [Soulfuric]

2007-06-23T14:41:00.000+01:00

Ron Carroll's Original BMC Vocal / B Room Dub / Fudge Main Remix / Subsonic Fudge Dub

De gamle er fortsatt eldst. Ce Ce Peniston - som vi med et stort smil om munnen husker særlig fra Finally i '91 - er tilbake med det britene ville kalt en "stormer". Skrevet og produsert sammen med ringreven Ron Carroll - selvsagt.

Ron Carroll's Original BMC Vocal inneholder alle de kjente og kjære Carroll-elementene: Klassisk pianohook, gospelvokal og pumpende beat. Passer under store deler av kvelden, om enn ikke i heftigste primetime-periode. Min favoritt uansett (kanskje ikke uventet).

B Room Dub viser at Soulfuric-boss Brian Tappert slettes ikke kun handler om Cleptomaniacs-snillhet. Her kjører han på med en heftig elektroaktig basslinje, med et snev oldschool latinflavour i melodilinjen. Klart primetime-potensial dette, og velges sikkert også av de som ikke vanligvis kjøper inn Soulfuric-skiver.

Fudge Main Remix har også et snev av elektro i basslinjen og ikke minst noen herlige oldschool synthriff!! Kanskje den mest catchy miksen på denne tolveren, og i hvert fall en god nummer to for meg. Den skriker også sommer, hvilket ikke er noen ulempe i disse tider. Når det gjelder Fudge så virker det nesten som om han har en finger med i alt som gis ut for tiden. Tar vi i betraktning at han først og fremst er DJ og ikke produsent, så er det intet mindre enn en bragd! Hvor ofte har vi ikke irritert oss over briljante produsenter som viser seg å være elendige DJs (Bob Sinclar og Etienne de Crecy for å nevne to)? Her har vi altså å gjøre med en kar som mestrer begge deler. Imponerende!

Subsonic Fudge Dub inneholder en basslinje som kunne vært hentet fra en tidlig Soulfuric-release av Cleptomaniacs. Klassisk med andre ord! Kanskje ikke så rart, for Fudge har holdt på siden 1987... Nå holder han til i Atlanta, og er en meritert kar hva angår både produksjoner og DJ-jobber. Jeg bøyer meg i støvet. Denne siste miksen har også primetime-potensial med det nevnte bassriffet og en vokal som kommer inn og peaker på "I, I, I, I, I, I'm feeeeeeeelin' you!!!". Pent!

Ben Westbeech - Hang Around [Brownswood Recordings]

2007-05-26T18:43:00.000+01:00

Wahoo Main Mix / Karizma's Kaytronic Dub Mix

Jeg har ingen idé om hvordan denne låter i original tapning, men her er i alle fall to remikser som ikke står tilbake for noe av det man har hørt fra det mørke hjørnet den siste tiden.

Hvem er så Ben Westbeech? 25 år gammel kar fra Bristol får jeg vite av hans MySpace-side og med så ulike forbilder som Roy Ayers og The Clash tegner dette veldig bra. Dette er hans andre singel fra suksessalbumet Welcome To The Best Years Of Your Life.

Wahoo-miksen er klart å foretrekke, og den skiller seg klart fra det Dixon og Georg Levin tidligere har levert (sist husker vi dem fra den sønderspilte Defected-releasen Make 'Em Shake It). Miksen er altfor kort, men den har noen herlige mørke elementer som virkelig brummer ut høytalerne: En type arpeggiert basslinje ligger under det hele og etterhvert kommer det inn noen seriøst fengende sawaktige synthstabs.

Karizma-miksen ligner mye av det denne legenden har gjort før i sin solokarriere og tilfører sånn sett ikke noe veldig nytt eller veldig fengende. I tillegg benytter han igjen et bassbeat som nærmest imploderer. Dermed føler man seg sugd inn i høytaleren, noe som ikke er en spesielt behagelig opplevelse (hvis ikke man drømmer om å leve i en da, slik Roland Clark en gang gjorde - "last nite I had a dream I lived in a speaker and the sky was a smoke filled room in Ibiza").

Dagens lektyre

2007-05-07T19:42:00.000+01:00

Min gode venn og partner in crime, Steffen, gjorde meg oppmerksom på denne utsøkte artikkelen i dag. Det er et intervju med Mad Mike Banks fra Underground Resistance, på trykk i det tyske magasinet De:Bug i februar. Så for oss som nesten ikke klarer å sitte stille av spenning før Octave One spiller live i Oslo: Les og nyt!

http://www.de-bug.de/texte/4639.html

Festivalsommer!

2007-05-05T21:14:00.000+01:00

Så nærmer sommeren seg igjen. Tiden alle klubbhoder og DJs har sett frem til siden sist det var varmt i været. Sommer er nemlig synonymt med festivaler og da snakker jeg selvsagt ikke kun om slike i Norge eller Danmark som vi kjenner så godt til.

For noen år siden var en kompis og jeg på Homelands utenfor London. Det er en virkelig idyllisk festival som er lagt til en "bolle av gress" en times togtur fra London, i Matterly Bowl. I år er imidlertid line-upen svak, så det blir definitivt ikke noen tur dit. Sjekk www.hififestival.com for info.

Global Gathering ser imidlertid lovende ut i år. Med artister som Faithless, Basement Jaxx, Carl Cox, Booka Shade, Francois K m.fl. er det svært fristende å ta turen i slutten av juli. Sjekk www.globalgathering.co.uk for detaljer.

I norsk sammenheng er det to festivaler som peker seg ut for meg, da jeg kun har fri en måned i år. Quart er på blokken som vanlig. Arrangøren påstår at de vil bruke mer penger enn noensinne på klubbdelen, at de skal ha ti scener og at de satser spesielt på house/dance-segmentet. Alt dette lover bra for oss som synes 2000 var det beste året og som grein en skvett da Peer takket for seg som sjef for booking på klubbsiden. Sjekk www.quart.no for detaljer.

I år har det også kommet en utfordrer til Quart, beliggende bare et steinkast unna - i Arendal, eller nærmere bestemt på Tromøya. Utfordreren heter Hove og går av stabelen en ukes tid før Quart. Festivalen har endatil sugd til seg både Toffen og Peer fra Quart, noe som lover bra i forhold til kvaliteten på bookingene. Vi som - for 12. året på rad - håpet at Peer skulle dra Danny Tenaglia opp av hatten ble imidlertid skuffet da han annonserte at de skulle satse utelukkende på undergrunnsmusikk. Skjønt undergrunn, dersom han kaller det Sunkissed holder på med for undergrunn, tror jeg han må ta en titt i ordboken. De gutta der har fulle hus hver eneste gang, og man skal ikke ha spesielt sterke briller for å spotte den ene kjendisen etter den andre med klamme grep rundt hverandre og Coronaen. Uansett har Sunkissed fått sin egen scene på Hove, uten at jeg lot meg imponere det minste over line-upen de skiltet med... Derfor tror jeg det blir Quart i år også, og at utfordreren ikke har stort å stille opp med til tross for alle de potensielle fortrinnene. De gamle er fortsatt eldst.

DJ Spen & The Muthafunkaz feat. Ann Nesby - It's So Easy [Code Red]

2007-04-28T20:46:00.000+01:00

Muthafunkaz 12" Vocal Mix / Hudge So Greezy Solo Mix / 4 The Love Mix / Muthafunkaz Hump Mix

Jubileum! Dette er den tiende releasen på DJ Spen's label Code Red, og for en måte å feire på! Allerede ved å lese på sleeven forstår du at dette bare må være bra - selveste Ann Nesby på vokal!!! Jeg nevner i fleng: Can I Get A Witness, Hold On, Love Is What We Need, Joy osv osv. Hun har vært med siden dag én og fortjener respekt.

Genialiteten i låta ligger i refrenget, som har uendelig høy singalongfaktor; "It's so easy lovin' you / I'm so happy I've got you"... Legg DJ Spen's klassiske pump og synthstabs under dette i tillegg til en meget godt skrevet melodi, og du har gull.

Det er Muthafunkaz 12" Mix man bør gå for her. Det er miksen med mest melodi og vokal. Hudge So Greezy Solo Mix er nettopp solo, solosynth altså. 4 The Love Mix er en teit måte å profitere på suksessen Spen hadde med 4 The Love for en tid tilbake. En upassende talk er lagt over og mesteparten av vokalen er fjernet. Muthafunkaz Hump Mix er ikke noe annet enn en DJ tool, med samme parti i evig repetisjon.

Ten City - That's The Way Love Is [Ibadan]

2007-04-28T20:27:00.000+01:00

Sydenham & Tiger Stripes Remix / Rune's Main Mix / Rune's Dub

Jeg trodde aldri jeg skulle gjøre dette. Jeg trodde aldri jeg skulle kjøpe en skive med en ny remix av Ten City's klassiker That's The Way Love Is. Jeg har den fra før, en syvtommer med en vanvittig fet Steve Silk Hurley-remix - en perfekt remix. Så hvordan kan en ny miks på noen som helst måte rettferdiggjøre en gjenutgivelse av denne klassiske låta?

Det er i hvert fall ikke main miksen, den dørgende kjedelige og rent ut skjendende miksen fra danske Rune.

Det er derimot - selvsagt - Jerome Sydenham og Tiger Stripes' herlig hyllende oldschoolepos! Det er rett og slett en nytelse å høre på hvordan disse gutta gang på gang varierer stilarter. Fra de dype skoger til denne sjelfulle blomsterengen. Tiger Stripes har i det siste sluppet skikkelig stramme saker på blant annet Nite Grooves og Ibadan. Jerome Sydenham likeså, både alene og i tospann med tigern. Dette derimot er en release virkelig i harmoni med originalen - live bass, piano og andre herligheter. Pur glede. Dette er virkelig house som får tårene frem i øynene, særlig når man tenker på at de nye unge lovende talentene fortsatt gir sine anerkjennende nikk i retning av gamlegutta - "in house music we're all equal".

The Green Men - Blink [Buzzin' Fly]

2007-04-28T16:47:00.000+01:00

Main Mix / Supadub

I følge en annen review er The Green Men Sasse og Nick Chacona. De har jeg aldri hørt om, og dette er visstnok deres første tolver. Ben Watt er kjent for å slippe talenter til, og her har han virkelig overgått seg selv. Blink er uten tvil en av de mest suggererende og goddubba låtene jeg har hørt på lenge! Den kverner og kverner og kverner og stadig flere elementer bygges oppå hverandre helt til låten er fullkommen og melodien tydelig. Dette er virkelig læreboken på akkurat oppbygging av låter. Basslinjen er nydelig og da synthstabsene kom inn første gangen jeg hørte låta var det like før jeg ramlet av stolen.

Main Mix er klart å foretrekke. Hent denne skiven inn og nyt den! Hvis ikke kan du se frem til at Ben Watt slipper sin Buzzin' Fly Volume 4, for der har han selvsagt ryddet plass til de grønne menn.

Reggie Hall - Something Better [Stingily Music]

2007-04-28T16:15:00.000+01:00

DJ Spen Muthafunkaz Vocal Mix / DJ Spen Muthafunkaz Dub Mix / Ron Carroll Snap Accapella / Ron Carroll Vocal Mix

Min første skive gitt ut på legendariske Byron Stingilys nystartede label, Stingily Music. Og for ei skive!! Og for et remixteam!!

Spens vokalmiks synes jeg ikke kommer helt opp mot hans beste øyeblikk, men for all del, det er umiskjennelig Spen-pump - solid beat, vokal, synthstabs en masse og gjennomgående koring. Likevel blir miksen for dubbet for min smak, i betydningen de fleste elementene kommer inn umiddelbart og låta beveger seg lite fra utgangspunktet. På denne måten blir det lite dynamikk og utvikling.

Dubben er ikke stort annerledes, den er lik vokalmiksen minus vokal. I tillegg er det lagt på en av tidenes mest cheesy gitarsoloer... *grøss*

Ron Carrolls vokalmiks er nok en gang leveranse på høyt nivå. Som ofte i hans BMC-mikser har denne et solid innslag av oldschool: Pumpende Chicagobeat, nydelig vokal og ikke minst noen helt vanvittig deilige pianostabs - DETTE er house!! Spill denne miksen høyt og jeg garanterer at taket reiser seg. Løp og kjøp!!!

Rain People feat. Alex Mills - Make It Better [Osiris]

2007-04-28T16:02:00.000+01:00

Main Club Mix / Deep Dub Mix

Dette er sjelfull house slik vi liker den; saucy bassline, nydelig vokal fra et av de største talentene i UK og stødig produksjon fra Aaron Ross (som for øvrig også er et annet av de største talentene i UK for tiden, blant annet fra Fanatix). Osiris-labelet fortsetter med andre ord å slippe godsaker. Skal vi tro Wikipedia var Osiris både fruktbarhetsgud og dødsrikets gud. Med andre ord er det denne musikken som trygt skal lede oss inn i dødsriket når den tiden kommer, men gi oss fruktbarhet mens vi fortsatt er her. Vel verdt å lytte til med andre ord.

Det er selvsagt vokalmiksen vi går for her. Noe annet ville vært et hån mot Mills, og det ville sikkert ikke blidgjøre dødsrikets gud nevneverdig heller. Se opp for fremtidige releaser fra både Ross og Mills. Herlig duo dette.

Strictly Rhythm hittin' the shops!!

2007-03-29T21:36:00.000+01:00

Jepp, nå har de remastrede juvelene fra det legendariske labelet Strictly Rhythm begynt å lande i platehyllene rundt om på kloden!!

For et par dager siden kom følgende to titler:

The Believers - Who Dares To Believe In Me?

Skrevet og produsert av Roy Davis Jr. i 1993

Code 718 - Equinox

Skrevet og produsert av Danny Tenaglia i 1992

En haug titler er ennå ikke sluppet... Jeg kan nesten ikke holde meg her! Nå skal hullene tettes.

Kerri Chandler - The Promise [NRK]

2007-03-29T20:13:00.000+01:00

Fish Go Deep Vocal Mix / Fish Go Deep Dub Mix

Labelet NRK har de siste årene huset folk som Quentin Harris, Nick Holder (Trackheadz) og vår mann, Kerri Chandler. På denne releasen synger han faktisk selv, og mange mener vokalsporet ikke holder mål. Jeg, imidlertid, synes det er litt småskeivt, men det er også noe av sjarmen. Kerri har alltid kjempet for det naturlige fremfor det rene. Her får han frem sitt budskap rett fra hjertet på en ærlig og upretensiøs måte, og det låter fint og aldri så lite mystisk.

Låta ble sluppet med originale Chandler-mikser på NRK i desember, og denne tolveren kom altså nå i januar.

Fish Go Deep har virkelig fått opp moment etter at de slapp The Cure And The Cause på sitt eget label Go Deep i 2005. Dennis Ferrer har imidlertid tjent vel så mye på akkurat det, da det er hans remiks som er blitt mest spilt. Jeg liker dog originalen bedre - en skikkelig god sjelfull affære. Det er virkelig på tide at Fish Go Deep får litt oppmerksomhet: De har holdt det gående siden nittitallet.

Kanskje ikke uventet, men det er Vocal Mix som fanger mitt øre. Det er mørkt, det er litt småquirky og det er umiskjennelig Chandler. Den første tolveren kan også med fordel hankes inn, men jeg liker denne littegrann bedre.

Audiowhores & Roland Clark - I'm Inspired [Defected]

2007-03-29T19:41:00.000+01:00

Vocal Mix / Spoken Acapella / Club Mix / Club Bonus Beats

Til alle dere som mener Defected bare er kommerse klovner uten appell til undergrunnen: Take this!! Her er det pump og darkness i store nok mengder til alle.

Dette er snakkende Roland Clark på sitt aller aller beste: En nesten horroraktig spoken vokal levert med en entusiasme og et preacherpatos en Martin Luther King verdig - Reverend Roland has spoken! Jeg sier snakkende her, fordi det ikke er noen tvil om at en syngende Roland Clark er vel så bra. Altså: Om han synger eller snakker - Roland er kongen.

Denne gangen har han fått med seg Audiowhores på laget, og jeg må si dette er overraskende mørkt til dem å være. For en tid tilbake hadde de med seg Pete Simpson og gjorde en fabelaktig release i Not Going Back. Sammenligner man her, så kan man kanskje begynne å føye Audiowhores til i min nevnte liste over produsenter som viser seg frem over vidt ulike sjangere. Kanskje det virkelig er på tide å droppe sjangertenkningen?

Vocal Mix er den snilleste av de to remiksene, og med Roland Clarks spoken vokal over er nok dette vinneren for meg. Herlig dyp basslinje, en nesten trekkspillaktig (nei, det låter ikke jævlig) synthpatch som jobber inn old school-stabsa og alt kverner på og kverner på og kv...

Club Mix er i bunn og grunn samme låt som vokalmiksen, men kun med en og annen "I'm inspired..." fra Roland Clark. Av denne enkle grunn velger jeg altså vokalmiksen, hvilket neppe er noen stor bombe.

Harley & Muscle feat. Gerideau - Deeper Love [Soulstar Records]

2007-03-29T19:04:00.000+01:00

Main Vocal / Hanna Remix / Kevin Yost's Deep Rework / Karu Remix

Ah yeah! Endelig tikker det inn en ny Soulstar-skive. Jeg har en bunke av dem fra før, og elsker dem! Physics' This Feeling og Eminences Slave To The Poison er gode eksempler på enormt høy kvalitet hva sjelhouse angår.

Main Vocal passerer som en arketypisk Harley & Muscle-miks; mellow med dype basslinjer og nydelig avmålte vokallinjer. Og apropos vokal, så er det uten tvil Gerideau som gjør denne låta. Karen har holdt på i en årrekke, sunget sammen med Blaze og var blant annet en av backingvokalistene for Bryan Chambers på en av de største gåsehudlåtene gjennom tidene, All I Do av Cleptomaniacs.

Hanna Remix er et sammensurium... En helt ufattelig slitsom og - frykter jeg - ufrivillig distortet gitarlinje plager låta tvers igjennom, og en bit av vokalen er kuttet ut og loopet, med svært lite vellykket resultat. En skrikende synth ødelegger attpåtil mye av den opplevelsen miksen kunne gitt.

Kevin Yost's Deep Rework er i og for seg grei, men jeg er en av dem som synes Todd Edwards' label i! Records var på sitt beste da han slapp sine egne ting, og ikke Yosts ting, så det sier vel litt om hvor lite fan jeg er av denne dype retningen... En pumpende basstromme og et ganske dubba og skittent sound danner ryggraden i miksen, men vokalen passer ikke inn i det hele tatt med melodien, og da blir det stryk.

Karu Remix er spennende. Definitivt en knallgod dubhouse-miks, med en herlig jamaicamanbass, jamaicaman-vokal-fill-in og en minimal synth Buzzin' Fly verdig. I motsetning til old man Yost, så klarer Karu på en utmerket måte å balansere melodi og vokal, og havner dermed meget positivt ut for meg. Karu er et interessant bekjentskap. Han er relativt ny i scenen og det skal bli kult å følge ham videre, for han har definitivt en særegen signatur.

Det eneste problemet med låta er også et arketypisk Harley & Muscle-element; lyden av en motorsykkel som kjører forbi... Det er bare så utrolig harry, men gutta er svorne Harley Davidson-fans, og klarer ikke å produsere en eneste låt uten å tukle det til med noe MC-greier. Heldigvis ligger det i de siste sekundene av låta, så dere kan være trygge på at i hvert fall jeg har mikset over til neste låt i god tid.

Kiko Navarro - Perceptions (Music Is Here) [Pacha Recordings]

2007-03-29T18:34:00.000+01:00

DJ Spen Mix / Richard Grey Mix / Kiko's DJ Tool

Nok en tolver fra Kiko Navarros siste album, Perceptions of Pacha! Fra før har vi blant annet fått den eminente Siempre, og på samme måte som Markus Enochson, har vår venn Navarro en unik egenskap til å krysse sjangergrenser. Jeg så akkurat et intervju med en av mine helter fra Sverige, Aril Brikha. Han var umåtelig lei alt snakket om sjangere, og med rette. Han har jo selv en god del totalt forskjellige låter - fra techno, via house til trance. Flere og flere vil komme til å følge i deres fotspor og være opptatt av å lage god musikk, uavhengig av sjanger. Og flere anmeldere og publikummere burde også være flinkere til å ta musikken for det den er, og ikke forsøke å plassere hele tiden.

Uansett: Her finnes det egentlig bare én remiks, og det er DJ Spen Mix. Richard Grey har jeg mistet for lenge siden. Jeg husker han ga ut en del godsaker på Subiminal tilbake i krittiden, og han hadde også en del snasne remikser for labelet til Morillo, men nå er alt bare ræl.

DJ Spen Mix er klassisk og pumpende Spen-vare: den har sjel, den har trøkk, den har vokal (en helt vidunderlig vakker kvinnelig, eller mannlig, sådan) og den har karakter. Det er bare å be til herren om at Spen fortsetter å være seg selv og at han fortsetter å forsyne oss househeads med saftige godbiter med jevne mellomrom.

Akabu feat. Pete Simpson & Yolanda Wynns - I'm Not Afraid Of The Future [Z]

2007-03-29T18:03:00.000+01:00

DJ Fudge Remix / Jimpster Remixe / Acapella / Reprise

Dave Lee er tilbake under et av sine uendelig mange alias, Akabu. Det geniale med Lee er at alle hans alias konnoterer en viss stil, man vet hva man får. Joey Negro er den sjelfulle houseren, Doug Willis er diskokongen, Jakatta er filmmusikeren, Sunburst Band er diskobandet og Akabu er mørkets fyrste.

DJ Fudge Remixen er en typisk gåsehud, en smygare. Her bygger det seg opp fra et deilig beat, over en pulserende basslinje og ender i selve klimakset - koringen. Et klimaks bruker ikke vanligvis å vare særlig lenge, men i dette tilfellet var jeg konstant i himmelen fra koringen kom inn. DJ Fudge har virkelig fått kvernet ut sin særegne stil med den pulserende basslinjen. For ikke lenge siden gjorde han sjelhouse på Stalwart-labelet, men så dro han til for fullt med Mechouga på Defected. Blir spennende å følge denne karen videre.

Jimpster Remixen er litt svakere enn det vi har hørt fra denne kanten tidligere. Han har virkelig ridd minimalbølgen til det fulle med flere releaser og remikser på Ben Watts label Buzzin' Fly. Denne miksen imidlertid minner litt om Billy Jean og er faktisk litt dubba. Ikke for det, det er en feiende flott miks, men han har gjort bedre ting, og da tenker jeg særlig på Square Up og The Fugitive, samt remiksen av Kiko Navarros Siempre. Likevel er det fett å høre at han våger å eksperimentere, at han ikke bare hviler og blir nervøs for å skuffe en fanskare. Håper han fortsetter med det.

Djaimin feat. Crystal Re-Clear - Give You [Defected]

2007-01-19T19:15:00.000+01:00

Pastaboys Club Mix / Pastaboys Dub / Djaimin Zanz Mix

Pastaboys are definately back in the scene after several years in the shadows. They have now joined the Ame-maffia with their brilliantly minimal approach to house music.

The Swiss Djaimin is also definately back..again and again..with his '91-classic Give You. Last year Jamie Lewis' label Purple Music re-released it with a bunch of new mixes (including some of the classic mixes from the likes of Mr. Tony Humphries himself), and now it's back again with yet a set of new mixes on Simon Dunmore's label Defected.

The Djaimin Zanz Mix is a nice visit back to the old sound, while the Pastaboys Mixes are a totally different take on this track: very very minimal, but unlike most of the other minimal stuff coming out these days, this is full of the original vocal. A welcome addition for me, as those of you who know me might have guessed already. Go for the Pastaboys Club Mix...see if the minimal heads out there understands it.

Og hvorfor i all verden jeg plutselig skrev denne på engelsk må gudene vite...

Physics - Batucada [Just For Fun Sweden]

2007-01-17T20:38:00.000+01:00

Original Mix / Phatzoo Remix /Patrick L Mix / Glamour Mix

Endelig! De svenske heltene Mikael Surdi og Torbjörn Olsson i Physics er tilbake i storform, slik vi husker dem fra blant annet Viva l'Amore, som kom på Swing City-labelet i 2004.

Selv om det ennå er lenge til sommeren kjenner man den svale, varme brisen formelig stryke ørene i originalmixen! Drøssevis av instrumenter i herlig harmoni og en himmelsk kvinnelig vokal - jeg gleder meg allerede til Oddane Sand...fem måneder unna. Her skinner det også gjennom at gutta har bakgrunn fra jazzmiljøet - ikke at det ligner på jazz, men man hører lekenheten i instrumentering og melodilinjer.

Originalmixen er mitt valg, for de andre er merkelige greier: Glamour-mixen er fin, men Phatzoo-mixen...hva i all verden er det?! Stenharde beats tappet for sjel. Patrick L er en fyr jeg har respekt for, og han har både produsert og remixet fabelaktige ting. Dette imidlertid, blir for enkelt. En fæl pastisj over On The House-klassikeren Ride The Rhythm fra 1986 (en fantastisk remake av denne ble for øvrig produsert av Marshall Jefferson selv i kompani med Dave Lee i 2001, under aliaset Z Factor).

Hani & Roland Clark - Must Be That Sound [Soterios]

2007-01-17T20:16:00.000+01:00

Juno har for tiden nyttårssalg, og alle vet hva det innebærer: En mulighet til å tette noen hull i samlingen for en billig penge. Denne gangen fant jeg bare én skive blant nærmere 2000, men likevel.

Dette er en ganske ny skive, fra 2006, av remixoholikeren Hani. Med seg har han fått legenden (hvor mange ganger har jeg sagt det nå tro?) Roland Clark både i produksjonen og på vokal. Til sammen har de noen tiår bak seg i housescenen.

Her er det bare en extended og en dub å velge mellom (radio edit teller ikke), og de er til gjengjeld relativt like. Uansett er det en bassdrevet låt dette, der refrengvokalen er befengt med noe så passé som vocoder *urk*! Etter Cher har jeg bare hat til overs for det, men her er det gjort på en såpass original (kanskje til og med old-school, selv om alt med vocoder er old-school, men dere skjønner hva jeg mener) måte som gir det hele et visst berusende touch; jeg ser for meg et dampende gulv allerede. Vokallinjen i seg selv er intoksikerende: "Must be the sound / That makes me get down / That makes me get down / Take my feet off the ground".

Vel verdt sine to pund denne.

Justin Martin - The Fugitive [Buzzin' Fly]

2006-12-30T21:57:00.000+01:00

The Fugitive / The Water Song

Jeg har hatt et godt øye til Justin Martin helt siden jeg hørte hans eminente remix av Ben Watts Lone Cat (Holdin' On). Snakk om å fornye en låt!! Jeg har for øvrig også hatt et godt øye til Watts label Buzzin' Fly siden jeg hørte den første releasen derfra, nettopp Lone Cat (Holdin' On) i 2003. Jeg spilte den mye ute på denne tiden, og som alle Watts produksjoner, har den det lille ekstra som får deg til å lytte.

Dette er en EP med to låter sydd over kjente, hva skal jeg kalle dem...lyder? The Fugitive har i seg en seig strofe hentet fra en tidlig Jimi Tenor-låt som jeg ikke husker navnet på i farten, mens The Water Song er en variasjon over noe vi alle har vært utsatt - eller utsatt andre - for i barnehagen, nemlig ædda bædda-temaet. Hvor sykt det enn høres ut, så funker det knakende godt. Min favoritt er den første låta, skikkelig dyp og med plenty av bleeps and bloops til å gjøre det hele til et artig bekjentskap.

Noe jeg aldri kan få nevnt nok ganger er det utsøkte artworket Buzzin' Fly-gjengen alltid utstyrer skivene med. Dette er intet unntak.

Kiko Navarro - Siempre [Pacha Recordings]

2006-12-30T21:41:00.000+01:00

Extended Mix / Jimpster Mix

Av og til kommer gåsehuden frem selv når man bare hører et utdrag av en låt. Mitt første møte med denne svært utypiske Kiko Navarro-låta var en sånn opplevelse. Låta kverner på med stadig nye nyanseendringer før strykerne setter inn for fullt. Jeg tenker Detroit på sitt mest melodiske - og beste - og jeg tenker solfylte strender med vakre damer. Kanskje dette siste touchet blir Kikos spesiale i denne gaten fremover. Jeg gleder meg til å se om han fortsetter i godsporet.

Jimpster leverer nok en dyp mix, med sitt klassiske dubprog sound. Jeg foretrekker nok likevel originalen.

Mannen - Mallorcas store sønn - som kanskje er mest kjent for sine mange latinpregede remixer, kommer med sitt første album i disse dager, og Siempre er første singel derfra. Når jeg tenker meg om, så slapp han 12"-eren Xel-Ha på Nite Grooves for en tid tilbake også. Kanskje ikke noen overdrivelse å si at den var et frampek på hva som skulle komme. Jeg gleder meg til å høre hele albumet. Denne smakebiten lover i alle fall SVÆRT godt.

Bobby D'Ambrosio feat. Kelli Sae - Optimistic [Soulfuric]

2006-12-05T23:01:00.000+01:00

D'Ambrosio & Tappert Club Remix / Deliguori Dub / Shik Stylko Dub / Shik Stylko Vocal Mix

Gud bedre!!!! I D'Ambrosio & Tappert Club Remix hører jeg et ekko fra den herlige garage-perioden sent 90, tidlig 2000. Soulfuric-releaser som Can't Get Enough, He Is The Joy og Music Is My Way Of Life klinger i øret; saftige pianostabs, rhodes og orgel, himmelsk vokal, gospelpreg og nydelig koring. Namnam!

Deliguori Duben høres for det første helt totalt off-key ut! Hva er det med vokalen her?! Helt ute. For det andre er dette rent ut svakt, med evig gjentakelse av en slækk pianolinje...burde kommet på Hed Kandi, ikke Soulfuric! Skamme seg!

Shik Stylko er fortsatt like spaced out som første gang jeg hørte ham en gang i steinalderen, men det svinger! Skikkelig elektro dette, med innslag av noe etnisk...husker ikke hva det instrumentet heter i farten, men en av synthlinjene minner om det. Uansett er både dubben og vokalmixen meget spiselige, med sistnevnte som klar vinner. Herlig elektrofisering av en nydelig låt! Eksempel til etterfølgelse for alle der ute.

Jeg snurrer garantert den første remixen på en kro nær deg og så klinker jeg kanskje til med noe Stylko-magik senere på kvelden.

Sybil - It's Too Late [Code Red]

2006-12-05T23:00:00.000+01:00

Thommy & Spen 12" Remix / Thommy & Spen Dub / MF Vocal / Muthafunkin Soul Mix

Enda en solid utgivelse fra DJ Spens label Code Red dette, en cover av Carole Kings klassiker It's Too Late.

Rimelig lett gjenkjennelig Spen-pump i alle remixer bortsett fra Muthafunkin Soul Mix, som er en skikkelig karamell! Minner mye om Reel People, litt breaka sak som har like mye herlig melodi i seg som MF Vocal. Sistnevnte er houseversjonen av førstnevnte. Dette er også klart de to beste remixene. De to første er det bare å hoppe over, da de er strippet for melodien. Det vil si, de gjentar den ene melodilinjen til det kjedsommelige...

Uansett: Løp og kjøp! Dette er nok en solid Code Red-release.

Martin Solveig - Something Better [Vendetta]

2006-12-05T22:59:00.000+01:00

Club Edit / Julien Jabre Anna Moore Dub / Quentin Harris Remix / Julien Jabre Anatheme Remix

En overflod med remixer denne gangen, på en rerelease av Something Better, originalt utgitt på Defected. Her er det Club Edit-en som pirrer meg mest. Jay Sebags vokal ligner jo fælt på Justin Timberlake da, ikke at det er noe galt i det, bevares. Men på denne editen er vokalen tonet ned noe til fordel for et solid pump. Og det siste partiet - med pumpende bass og tromme sammen med noen sære blipper-lyder og et soliiiiiid strengearrangement - er himmelsk!

Harris leverer sine saker godt, med en litt atypisk greie til ham og være. Borte er det sedvanlige Chicago - Detroit crossover-soundet, og inn kommer en kassegitarbasert og organisk tromme-drevet (dette siste er dog vanlig hos Harris) sak. Det minner i grunnen mye om disko dette. Ikke ueffent.

Begge remixene fra Julien Jabre er skikkelig old-school, i hvert fall i basslinje og det flotte analogt programmerte beatet (hvis det gir mening...).

Mye bra her med andre ord, men skal jeg velge én er det relativt enkelt: Club Edit.

Strictly Rhythm er tilbake!!!!

2006-12-05T21:22:00.000+01:00

Det legendariske New York-labelet etablert av geniet Mark Finkelstein i 1989, Strictly Rhythm, reiser seg fra asken!

Finkelstein måtte legge inn årene i 2002, og jeg lover det var mange som gråt. Han hadde viklet seg inn i et katastrofalt samarbeid med Warner, men klarte heldigvis å få tilbake kontrollen over både varemerke og label igjen, før han altså måtte stenge sjappa.

I novemberutgaven av iDJ rapporteres det imidlertid at Finkelstein nå får hjelp av Simon Dunmore og Defected for å relansere labelet sitt. I første omgang kommer det en rekke digitale downloads, relansering av klassikere med nye remixer og compilations.

Jubelen står i taket med andre ord. Labelet som ga oss følgende klassikere er tilbake, la oss håpe de er her for godt:

(Kun et utvalg)
George Morel - The Morel's Grooves-series
Djaimin - Give You
Reel 2 Real - The New Anthem / I Like To Move It
Groove Patrol - Lost In The Groove
DJ Pierre - The Muzik
Thee Housecat Experience - Ladyland
Armand Van Helden - Witch Doktor
Josh Wink - Higher State Of Consciousness
Ultra Naté - Free
Powerhouse - What You Need
Michael Moog - That Sound
Wamdue Project - King Of My Castle
Barbara Tucker - Stop Playing With My Mind
Gambafreaks - Down Down Down
Aly-Us - Follow Me

PURE BRILLIANCE!!!

And If feat. Alison Limerick - Lead You To Heaven [Rebirth Italy]

2006-11-25T14:32:00.000+01:00

And If feat. Alison Limerick - Lead You To Heaven (Original / Minimal Chic / Sam La More-remixes) [Rebirth Italy]

Dette er en release som balanserer hårfint på knivseggen mellom cheese og guddommelighet. Det vil si Minimal Chic og Sam La More-remixene er det bare å se bort ifra - de er alt for trancepreget. Originalmixen derimot er skikkelig pulserende house, takket være godt programmert basslinje. Det er også i mine ører guddommelig og ikke cheesy, takket være et himmelsk strengarrangement og Alison Limericks alltid nydelige vokal.

Det tok meg ikke lang tid å bli hektet på denne, og jeg tror det er en låt som har enormt potensiale både hos kjennere og blant folk som ikke er edsvorne househeads. Årsaken til det er som sagt den pulserende basslinjen og en vokallinje som fanger de fleste. Jeg tror faktisk dette kan bli årets - og begynnlsen av neste års - stormare i klubbene. Den har mye av det samme potensialet som fjorårets Supafly vs. Fishbowl-låt Let's Get Down.

Den fanger også kjennerne tror jeg. Årsaken til dette er selvsagt Alison Limerick, som er en institusjon i seg selv, men låta har også klare referanser til old school house - tydelig basslinje, strengarrangementer og ikke minst den nevnte vokalen.

Originalmixen bør spilles igjen og igjen, de to andre droppes - lett!

Chieko Kinbara - Strings Of Life [Grand Gallery Japan]

2006-11-25T12:37:00.000+01:00

Chieko Kinbara - Strings Of Life (Original / Tiger Stripes-remixes) [Grand Gallery Japan]

Orker vi nok en coverversjon av Rhythim is Rhythims klassiske epos, vil nok mange si. Til det har jeg bare én ting å svare: JA!!!!!!

Det er ikke stort med stoff å spore opp om denne Kinbara, bortsett fra at jeg tror det er ei japansk dame...eller et helt orkester. Det er i hvert fall organisk på samme måte som landsmennene i A Hundred Birds. Nylig var de på release-turne i Japan for Strings of Life, og tar jeg ikke feil så lurer både Rasmus Faber og Ce Ce Rogers i kulissene på et av bildene derfra! Mulig han har hengt med Mikael Nordgren (Tiger Stripes), som står for en av remixene her.

Originalmixen har altså plenty med instrumenter gående - piano, bass, trommer, congas og noen helt rå fiolin- og pianosoloer! Dette minner mye om originalen, men er altså fullstendig organisk.

Tiger Stripes-mixen er klassisk stoff. Mollstemt strengarrangement koblet med de originale durstemte strengene.

Begge remixene anbefales på det varmeste!

Markus Enochson feat. James Ingram - Day And Night [Sonar Kollektiv]

2006-11-25T12:32:00.000+01:00

Markus Enochson feat. James Ingram - Day And Night (Original / Alix Alvares-remixes) [Sonar Kollektiv]
En knallskive dette - skikkelig proper disco i originalen med et aldri så lite elektrotilsnitt i basslinjen og haugevis med pump, mens Alix tar en dypere, mer klassisk chicago-house tilnærming. Begge remixene anbefales, og kommer definitivt til å spinne på mine 1210er en stund fremover.

Nye skiver

2006-11-24T20:50:00.000+01:00

Jeg lovet mer om Markus Enochson, og del én i denne sammenhengen kommer her: en oversikt over skivene jeg hanket inn i dag - en av dem er en Enochson-skive.

Markus Enochson - Night Games [Sonar Kollektiv]

2006-11-24T12:40:00.000+01:00

Denne mannen har gjort det igjen! Jo mer jeg hører på hans nye album, desto flere nyanser dukker opp. Her blandes sjelfull house med mørkere saker, detroit techno og broken beat, ja sågar kattemyke r'n'b-tendenser kommer frem, med den svenske gullstrupen Masayah på vokal.

Nærmere omtale kommer om kort tid!

Abstinenser

2006-11-20T14:08:00.000+01:00

Nå begynner det å nærme seg jul, og det tikker stadig inn meldinger om årets jule- og nyttårsparties i inn- og utland. Problemet er at jeg er stuck i Bergen, og hva skjer i Bergen på denne fronten? INGENTING!

Ministry of Sound kunne nylig melde om at følgende besetning vil innta de ulike boksene lille julaften: Ron Carroll, Shaun Escoffery, Michael Watford, Phil Asher, Aaron Ross og Neil Pierce (Fanatix), Rude Boy Rupert og Emotive... Skulle gitt rimelig mye for å vært der, men datoen er et lite hinder.

I og med Bergen er kjemisk renset for interessante klubbkonsepter på housefronten (og technofronten også for den saks skyld), kan man si at jeg er rimelig utsultet på beats. Jeg følger dermed tilbudet i Oslo og London med argusøyne i tiden fremover. En ting er i hvert fall sikkert: Beats krever jeg på nyttårsaften, om jeg så må skaffe dem til veie ved egen hjelp.

Blå legges ned

2006-11-06T20:50:00.000+01:00

Det vil si, det er ikke noen nedleggelse av klubben som sådan. Konsertforeningen Blå har i lengre tid vært uenige med eierne av klubben om innholdet. Nå er det nok, og Konsertforeningen Blå trekker seg ut. Dette er et klassisk problem, ikke bare for de som driver med booking, men alle oss som har spilt fast på klubber for en fast sum, vet at dersom eierne setter foten ned, er det over.

Det er flere elementer her. For å ta de gode nyhetene først:

* Konsertforeningen Blå kommer til å fortsette sin aktivitet et annet sted foreløpig kalt Vulkanen. Innholdet her er ventet å være av samme kaliber som på Blå.

* Enkelte konsepter kommer til å fortsette sin aktivitet på andre lokasjoner. Det gjelder i særdeleshet det tidligere omtalte konseptet Sunkissed. Selv om jeg la relativt kraftig kritikk for dagen sist jeg omtalte konseptet, har jeg stor respekt for Olanskii og G-Ha, og jeg tror ikke vi har sett høydepunktet fra dem enda. De flytter for øvrig rett over broen - til Fabrikken. I mine øyne, et vel så fett sted som Blå.

Den dårlige nyheten er at klubben Blå trolig kommer til å tviholde på navnet sitt. Hvis jeg skal dra inn litt fagprat her, så er det lett å lese inn en markedsmessig vurdering i dette. Eierne ønsker å beholde navnet for å fråtse i det gode besøket klubben har hatt under kreativ ledelse av Konsertforeningen Blå. Dermed er det fare for at de virkelige innholdsmessig ansvarlige - Konsertforeningen Blå - kommer til å slite med besøket på sin nye lokasjon. Dette er trist, og vi må alle legge oss i selen for å forsøke å promotere det nye stedet når det kommer opp.

En klar oppfordring til slutt med andre ord.

[Anmeldelse] Roland Clark - Simple Things

2006-10-25T16:39:00.000+01:00

Label: Shelter Records, 2006
Remixer: Shelter Anthem Vox / Original Demo / Main Mix by Kenny Dope / Instrumental Mix by Kenny Dope

Når Roland Clark kommer med ny 12er er det bare å legge den i handlekurven umiddelbart. Om det ikke er like bra hver gang, så er man i hvert fall ett skritt nærmere å komplettere samlingen fra en levende legende.

Denne datt imidlertid ned i kurven fordi en annen av hans senere releaser Sunshine var utsolgt...

Men jeg kan ikke si jeg angrer, for dette er solide saker! Clark er vel mest kjent som mannen med den nest lyseste stemmen i houseverdenen (den lyseste tilhører selvsagt Byron Stingily fra Ten City). Mannen har gjort vokal for en rekke av de største produsentene i scenen, fra Todd Terry til Armand van Helden. Han har imidlertid altså også en drøss egne produksjoner bak seg, og skjuler seg blant annet bak aliaset Urban Soul. Låter som The Sun, Open Your Heart, The Preacher og Flowerz bør være kjent stoff for de fleste dedikerte househeads.

På Shelter Anthem Vox-mixen har Clark fått hjelp med beatet av Quentin Harris, og det hører man. Et markert elektronisk beat som halter litt, ikke fullt så mye som Harris på sine egne produksjoner, men likevel så mye at man tydelig hører signaturen. Det er nok denne mixen jeg kommer til å gå for. Himmelsk vokal, godt beat og masse sjel i akustiske gitarer og leadsynther. Original Demo Version er en slappere sak. Samme mix egentlig som den første, men uten Harris' beat. Main Mix står congakongen Kenny Dope for, og serverer klassisk tribale elementer i tråd med hans siste produksjoner på eget label og remixer: Mye skarp! Fin denne også, men det kan bli litt for mye av det gode, og når Shelter-mixen er såpass god, blir det greit valg for meg. Liker du litt mer tribale elementer er selvsagt Dope-mixen å foretrekke. Main Instrumental er en merkelig avart. Jeg trodde instrumental skulle indikere fravær av vokal, men dette er fravær av instrumenter... Dermed står vi igjen med vokal og trommer, og med trommer mener jeg skarp. Ikke mye å samle på med andre ord.

Alt i alt er det verdt å bruke noen dinarer på denne, så lenge du ser bort i fra den siste mixen.

[MIX] DJ Moseley Oktober 2006

2006-10-23T15:13:00.000+01:00

Stor takk til main man Fonkjooze for å hoste mixen! Som alltid blander jeg litt breaka ting inn med sjelfull house, og så trøkker jeg litt til mot slutten. I mine øyne er det en ideell struktur på en klubbkveld, men derom strides selvsagt de lærde.

Klikk, last ned:
http://www.supasoul.net/index.php?option=com_remository&Itemid=27&func=fileinfo&id=12

Tracklist
01 Daishi Dance feat. Lori Fine - Let Life Loose (12 Inch Mix) [New World Records]
02 John Legend - Save Room (Fuzion Club Mix) [Columbia Records]
03 Markus Enochson & Mogge Sseruwagie feat. Masaya - For You To See (Original Mix) [Sonar Kollektiv]
04 Studio Apartment feat. Joi Cardwell - Love Is The Answer (Reel People Club Mix) [New World Records]
05 Fanatix & Kele Le Roc - That Thing Called Love (Main Vocal) [Hustle Music]
06 Sybil - Don't Give Up (Club Mix) [Code Red Records]
07 Dennis Ferrer - Church Lady (Original Mix) [Defected Records]
08 Copyright feat. Song Williamson - He Is (Ferrer & Sydenham Vox Mix) [Defected Records]
09 Jon Cutler & Matthias Heilbronn - 640 (JCMH Original Mix) [Distant Music]
10 Ame - Rej (Original Mix) [Sonar Kollektiv]

Rapport fra Oslo

2006-10-23T14:12:00.000+01:00

Tilbake fra Oslo i perlehumør!

Lørdagen skred frem med stil, og som forventet endte kvelden på Blå og konseptet Sunkissed. Dette til tross for at kongen av sjel på labelet Naked Music, Chuck Love, gjestet Oslo. Problemet her var klubben han spilte på - Neon. Dette er et sted der fettsleik, pannebånd, gullvisa og Lacoste-sko er langt viktigere enn musikken som spilles. Hva kunne vi gjøre med det? Stikke innom for å støtte opp? Tja...mulig det, men nei takk. Stakkars Chuckie.

Jeg hadde skyhøye forventninger til kvelden på Blå, da reklamen fra Sunkissed-headsa har båret preg av kraftig panegyri. Uansett, G-Ha og Olanskii dro i gang oppvarmingsskivene, mens newyorkerne Rub'n'Tug var hovedattraksjonen.

Vi ankom tidlig, rundt 23, og da var det ikke så mye folk. Vi var blitt grundig advart om at det fort kunne bli fullt, men dette var altså i tidligste laget.

G-Ha og Olanskii leverte sakene, og beveget seg i et terreng preget av meget sterke innslag av detroit techno, og særlig da strykerarrangementene. Men etter at den eminente Carl Craig-remixen av låta Kill 100 fra X-Press 2 ble spilt stilnet det hele litt hen. Rub'n'Tug blemmet seg ut flere ganger med nybegynnerfeil og fingertrøbbel - til tross for deres fremskredne alder. I denne sammenheng nevnes kun stiften, som til stadighet ble fomlet med og overganger der cuen nærmest ikke hadde volum overhodet. Slikt holder selvsagt ikke på dette nivået, men heldigvis reddet de nevnte herrer kvelden.

For øvrig kunne denne klubberen godt tenke seg at man neste gang økte tempoet med 3 - 4 BPM...

Jeg tror nok ikke dette var kvelden for å sjekke ut Sunkissed for første gang, men jeg skal absolutt følge med.

Til Oslo i helgen, men ikke noe Soulmovement

2006-10-17T11:45:00.000+01:00

Det begynner å bli en stund siden jeg første gang reiste Bergen - Oslo for å oppleve Soulmovement. Florida/Londons store sønn Ray Coker har hatt dette sjelfulle housekonseptet på diverse klubber i Oslo i en årrekke, og da jeg fikk øynene opp for det, var det ingen vei tilbake...jeg måtte få det med meg...hver gang.

Publikum i Oslo er imidlertid mer opptatt av proghouse, noe som gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å drive Soulmovement med overskudd. Dette har ført til et foreløpig hvileskjær for konseptet, som altså etter planen skulle gå på Parkteatret førstkommende fredag.

Nå har det seg imidlertid sånn at turen likevel ikke blir forgjeves, snarere tvert imot! På lørdag skal jeg nemlig innta duggfrisk sushi sammen med en...venninne. Men det er ikke tema for denne bloggen ;) At vi senere trolig finner veien til en eller annen klubb, derimot, er det. Rapport om dette siden.

The Gospel of House!

2006-10-10T11:21:00.000+01:00

En ting som alltid har forundret meg er hvorfor ingen spiller house i den norske kirke?! Nei, det er ikke helt far fetched. Hvis man ser på housens røtter i USA, er det ingen tvil om at gospel har spilt en viktig rolle. Likeledes er det heller ingen tvil om at det oppigjennom historien er avlet frem en rekke kristne housemusikere.

For å illustrere det sistnevnte med et eksempel:
Den eminemte låtskriver, vokalist og househead Kenny Bobien, har siden slutten av 80-tallet turnert i amerikanske kirker. Både solo, og som forsanger i diverse gospelkor. Han har også skrevet klassikeren Father, som også må kunne betegnes som arketypisk for kristen house, spirituell som den er i såvel tekst som musikk.

Dette skriver han for eksempel på sin egen hjemmeside: "The first thing I want you to know about me is that I'm saved, sanctified and filled with God's precious Holy Spirit. I love the Lord with all of my heart.", og følger opp med "I am the Senior Pastor and founder of Word To The World International Ministries". Så spørsmålene blir: Hvorfor i all verden ses house på som noe hedensk i Norge, når det åpenbart snarere er av høyeste mulige spirituelle karakter? Og hvorfor er det ikke to stykk 1210 i alle kirker på hvert nes?

Church Lady...

2006-10-10T08:18:00.000+01:00

Dennis Ferrer er igjen ute med en rå smygare. Klassisk Ferrer-sound, og med en tittel som får meg til å tenke på en annen ting. Det tar vi litt senere.