lørdag, juni 23, 2007

Byron Stingily presents LeJuan - Piece of Meat [King Street Sounds]

Quentin Harris Mix / Byron Stingily Original Mix / RC's BMC Emotion / RC's BMC Emotion Instrumental

Det er liksom typisk King Street: Å tromme noen av househistoriens største innovatører sammen med litt mer umeriterte musikere for å skape magi. Og magi er ingen overdrivelse for denne typen utgivelser.

Låta er skrevet sammen med Quentin Harris, og det bærer hele produksjonen preg av. For noen år siden revolusjonerte han housen ved å blande technoelementer fra Detroit inn i Chicago-housemiksen. Flere har forsøkt å kopiere dette uten hell. Han er og blir unik og vi hører ham i denne produksjonen særlig i det særegne beatsoundet, men også i strykerarrangementet. Denne LeJuan Harrington er det ikke stort med informasjon om, men han hadde i hvert fall backing vokalen på Ten Citys album That Was Then and This is Now fra '94. Kanskje ikke så rart da, at det nettopp er frontfigur i Ten City, Byron Stingily, som trekker ham frem i lyset. Det er nemlig ingen tvil om at karen har potensial, og han føyer seg pent inn i rekken som en yngre krysning mellom Robert Owens og nettopp Byron Stingily. Verdt å merke seg er det også at Carla Prather figurerer som kordame. Hun har jo blant annet flere utgivelser sammen med Mr. A.L.I. bak seg.

Quentin Harris Mix er klassisk Harris, som nevnt over. Dypt og mørkt.

Byron Stingily Original Mix har som nevnt over også klare spor av Harris' produksjon. Tunge og dype beats samt synthlinjer preger lydbildet. Det er faktisk ikke så stor forskjell på de første to miksene, og for min egen del kommer jeg nok til å spille dem om hverandre.

RC's BMC Emotion kjører på med Ron Carrolls umiskjennelige "Body Music"-signatur: Litt trappetrinnaktig basslinje og farlig pumpende beat. Selv om denne miksen har et visst historisk sus over seg, kan jeg ikke noe for at jeg synes den er en smule cheesy... Bevares, den inneholder klassiske handclaps og feiende flott vokal, men det er noe med den basslinjen til Ron Carroll, av og til. Det samme gjelder i og for seg også for RC's BMC Emotion Instrumental. Den tilfører ikke så veldig mye nytt til lydbildet.

Gå for de to første sporene på denne tolveren.

D.I.T.A. feat. Joi Cardwell - Celia / A Beautiful Life [Face The Music Japan]

Main Mix / Radio Edit / Yoku Dub / Instrumental

Jeg har ingen anelse om hva D.I.T.A. står for, men jeg vet at konstellasjonen inneholder et medlem fra japanske A Hundred Birds i tillegg til Joi Cardwell på vokal, og det holder i massevis for meg. Og da tenker jeg ikke bare på A Hundred Birds' orkestrale coverversjoner av klassikere som Jaguar og Black Water, men også Joi Cardwells tidligere vokalprestasjoner: Jump For Joi, Love And Devotion og Be Yourself.

Main Mix har et klassisk japansk sound: Organisk med en nydelig, kvinnelig vokal med et uendelig catchy refreng (ref. Studio Apartment, Daishi Dance og Reel People (ja, jeg vet at sistnevnte er britiske, men de jobber mye i Japan og gir ut mye eksklusivt stoff der)). Ingen av disse miksene er primetime-materiale, men gud bedre så vakker musikk!

Yoku Dub låter litt boksaktig og det tar vanvittig lang tid før bassen trer inn. Litt kjedelig rett og slett.

Instrumental er nettopp det, uten å tilføre noen særlig spennende elementer. Gå for Main Mix her.

Ce Ce Peniston - I'm Feelin' U [Soulfuric]

Ron Carroll's Original BMC Vocal / B Room Dub / Fudge Main Remix / Subsonic Fudge Dub

De gamle er fortsatt eldst. Ce Ce Peniston - som vi med et stort smil om munnen husker særlig fra Finally i '91 - er tilbake med det britene ville kalt en "stormer". Skrevet og produsert sammen med ringreven Ron Carroll - selvsagt.

Ron Carroll's Original BMC Vocal inneholder alle de kjente og kjære Carroll-elementene: Klassisk pianohook, gospelvokal og pumpende beat. Passer under store deler av kvelden, om enn ikke i heftigste primetime-periode. Min favoritt uansett (kanskje ikke uventet).

B Room Dub viser at Soulfuric-boss Brian Tappert slettes ikke kun handler om Cleptomaniacs-snillhet. Her kjører han på med en heftig elektroaktig basslinje, med et snev oldschool latinflavour i melodilinjen. Klart primetime-potensial dette, og velges sikkert også av de som ikke vanligvis kjøper inn Soulfuric-skiver.

Fudge Main Remix har også et snev av elektro i basslinjen og ikke minst noen herlige oldschool synthriff!! Kanskje den mest catchy miksen på denne tolveren, og i hvert fall en god nummer to for meg. Den skriker også sommer, hvilket ikke er noen ulempe i disse tider. Når det gjelder Fudge så virker det nesten som om han har en finger med i alt som gis ut for tiden. Tar vi i betraktning at han først og fremst er DJ og ikke produsent, så er det intet mindre enn en bragd! Hvor ofte har vi ikke irritert oss over briljante produsenter som viser seg å være elendige DJs (Bob Sinclar og Etienne de Crecy for å nevne to)? Her har vi altså å gjøre med en kar som mestrer begge deler. Imponerende!

Subsonic Fudge Dub inneholder en basslinje som kunne vært hentet fra en tidlig Soulfuric-release av Cleptomaniacs. Klassisk med andre ord! Kanskje ikke så rart, for Fudge har holdt på siden 1987... Nå holder han til i Atlanta, og er en meritert kar hva angår både produksjoner og DJ-jobber. Jeg bøyer meg i støvet. Denne siste miksen har også primetime-potensial med det nevnte bassriffet og en vokal som kommer inn og peaker på "I, I, I, I, I, I'm feeeeeeeelin' you!!!". Pent!