[Anmeldelse] Roland Clark - Simple Things

Label: Shelter Records, 2006
Remixer: Shelter Anthem Vox / Original Demo / Main Mix by Kenny Dope / Instrumental Mix by Kenny Dope

Når Roland Clark kommer med ny 12er er det bare å legge den i handlekurven umiddelbart. Om det ikke er like bra hver gang, så er man i hvert fall ett skritt nærmere å komplettere samlingen fra en levende legende.

Denne datt imidlertid ned i kurven fordi en annen av hans senere releaser Sunshine var utsolgt...

Men jeg kan ikke si jeg angrer, for dette er solide saker! Clark er vel mest kjent som mannen med den nest lyseste stemmen i houseverdenen (den lyseste tilhører selvsagt Byron Stingily fra Ten City). Mannen har gjort vokal for en rekke av de største produsentene i scenen, fra Todd Terry til Armand van Helden. Han har imidlertid altså også en drøss egne produksjoner bak seg, og skjuler seg blant annet bak aliaset Urban Soul. Låter som The Sun, Open Your Heart, The Preacher og Flowerz bør være kjent stoff for de fleste dedikerte househeads.

På Shelter Anthem Vox-mixen har Clark fått hjelp med beatet av Quentin Harris, og det hører man. Et markert elektronisk beat som halter litt, ikke fullt så mye som Harris på sine egne produksjoner, men likevel så mye at man tydelig hører signaturen. Det er nok denne mixen jeg kommer til å gå for. Himmelsk vokal, godt beat og masse sjel i akustiske gitarer og leadsynther. Original Demo Version er en slappere sak. Samme mix egentlig som den første, men uten Harris' beat. Main Mix står congakongen Kenny Dope for, og serverer klassisk tribale elementer i tråd med hans siste produksjoner på eget label og remixer: Mye skarp! Fin denne også, men det kan bli litt for mye av det gode, og når Shelter-mixen er såpass god, blir det greit valg for meg. Liker du litt mer tribale elementer er selvsagt Dope-mixen å foretrekke. Main Instrumental er en merkelig avart. Jeg trodde instrumental skulle indikere fravær av vokal, men dette er fravær av instrumenter... Dermed står vi igjen med vokal og trommer, og med trommer mener jeg skarp. Ikke mye å samle på med andre ord.

Alt i alt er det verdt å bruke noen dinarer på denne, så lenge du ser bort i fra den siste mixen.

[MIX] DJ Moseley Oktober 2006

Stor takk til main man Fonkjooze for å hoste mixen! Som alltid blander jeg litt breaka ting inn med sjelfull house, og så trøkker jeg litt til mot slutten. I mine øyne er det en ideell struktur på en klubbkveld, men derom strides selvsagt de lærde.

Klikk, last ned:
http://www.supasoul.net/index.php?option=com_remository&Itemid=27&func=fileinfo&id=12

Tracklist
01 Daishi Dance feat. Lori Fine - Let Life Loose (12 Inch Mix) [New World Records]
02 John Legend - Save Room (Fuzion Club Mix) [Columbia Records]
03 Markus Enochson & Mogge Sseruwagie feat. Masaya - For You To See (Original Mix) [Sonar Kollektiv]
04 Studio Apartment feat. Joi Cardwell - Love Is The Answer (Reel People Club Mix) [New World Records]
05 Fanatix & Kele Le Roc - That Thing Called Love (Main Vocal) [Hustle Music]
06 Sybil - Don't Give Up (Club Mix) [Code Red Records]
07 Dennis Ferrer - Church Lady (Original Mix) [Defected Records]
08 Copyright feat. Song Williamson - He Is (Ferrer & Sydenham Vox Mix) [Defected Records]
09 Jon Cutler & Matthias Heilbronn - 640 (JCMH Original Mix) [Distant Music]
10 Ame - Rej (Original Mix) [Sonar Kollektiv]

Rapport fra Oslo

Tilbake fra Oslo i perlehumør!

Lørdagen skred frem med stil, og som forventet endte kvelden på Blå og konseptet Sunkissed. Dette til tross for at kongen av sjel på labelet Naked Music, Chuck Love, gjestet Oslo. Problemet her var klubben han spilte på - Neon. Dette er et sted der fettsleik, pannebånd, gullvisa og Lacoste-sko er langt viktigere enn musikken som spilles. Hva kunne vi gjøre med det? Stikke innom for å støtte opp? Tja...mulig det, men nei takk. Stakkars Chuckie.

Jeg hadde skyhøye forventninger til kvelden på Blå, da reklamen fra Sunkissed-headsa har båret preg av kraftig panegyri. Uansett, G-Ha og Olanskii dro i gang oppvarmingsskivene, mens newyorkerne Rub'n'Tug var hovedattraksjonen.

Vi ankom tidlig, rundt 23, og da var det ikke så mye folk. Vi var blitt grundig advart om at det fort kunne bli fullt, men dette var altså i tidligste laget.

G-Ha og Olanskii leverte sakene, og beveget seg i et terreng preget av meget sterke innslag av detroit techno, og særlig da strykerarrangementene. Men etter at den eminente Carl Craig-remixen av låta Kill 100 fra X-Press 2 ble spilt stilnet det hele litt hen. Rub'n'Tug blemmet seg ut flere ganger med nybegynnerfeil og fingertrøbbel - til tross for deres fremskredne alder. I denne sammenheng nevnes kun stiften, som til stadighet ble fomlet med og overganger der cuen nærmest ikke hadde volum overhodet. Slikt holder selvsagt ikke på dette nivået, men heldigvis reddet de nevnte herrer kvelden.

For øvrig kunne denne klubberen godt tenke seg at man neste gang økte tempoet med 3 - 4 BPM...

Jeg tror nok ikke dette var kvelden for å sjekke ut Sunkissed for første gang, men jeg skal absolutt følge med.

Til Oslo i helgen, men ikke noe Soulmovement

Det begynner å bli en stund siden jeg første gang reiste Bergen - Oslo for å oppleve Soulmovement. Florida/Londons store sønn Ray Coker har hatt dette sjelfulle housekonseptet på diverse klubber i Oslo i en årrekke, og da jeg fikk øynene opp for det, var det ingen vei tilbake...jeg måtte få det med meg...hver gang.

Publikum i Oslo er imidlertid mer opptatt av proghouse, noe som gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å drive Soulmovement med overskudd. Dette har ført til et foreløpig hvileskjær for konseptet, som altså etter planen skulle gå på Parkteatret førstkommende fredag.

Nå har det seg imidlertid sånn at turen likevel ikke blir forgjeves, snarere tvert imot! På lørdag skal jeg nemlig innta duggfrisk sushi sammen med en...venninne. Men det er ikke tema for denne bloggen ;) At vi senere trolig finner veien til en eller annen klubb, derimot, er det. Rapport om dette siden.

The Gospel of House!

En ting som alltid har forundret meg er hvorfor ingen spiller house i den norske kirke?! Nei, det er ikke helt far fetched. Hvis man ser på housens røtter i USA, er det ingen tvil om at gospel har spilt en viktig rolle. Likeledes er det heller ingen tvil om at det oppigjennom historien er avlet frem en rekke kristne housemusikere.

For å illustrere det sistnevnte med et eksempel:
Den eminemte låtskriver, vokalist og househead Kenny Bobien, har siden slutten av 80-tallet turnert i amerikanske kirker. Både solo, og som forsanger i diverse gospelkor. Han har også skrevet klassikeren Father, som også må kunne betegnes som arketypisk for kristen house, spirituell som den er i såvel tekst som musikk.

Dette skriver han for eksempel på sin egen hjemmeside: "The first thing I want you to know about me is that I'm saved, sanctified and filled with God's precious Holy Spirit. I love the Lord with all of my heart.", og følger opp med "I am the Senior Pastor and founder of Word To The World International Ministries". Så spørsmålene blir: Hvorfor i all verden ses house på som noe hedensk i Norge, når det åpenbart snarere er av høyeste mulige spirituelle karakter? Og hvorfor er det ikke to stykk 1210 i alle kirker på hvert nes?

Church Lady...

Dennis Ferrer er igjen ute med en rå smygare. Klassisk Ferrer-sound, og med en tittel som får meg til å tenke på en annen ting. Det tar vi litt senere.